Sweden Rock Festival 2008: Dag 3
Etter to dager med alt fra forrykende festforestillinger til skuffende gjensyn, var det omsider klart for den store finalen og den verdige avslutningen av årets Sweden Rock Festival. Likevel, på mange måter hadde nok toppen allerede blitt nådd i løpet av dag 2, men med både Avantasia, Ratt og Gotthard på plakaten denne siste dagen, var det neppe mange som forlot festivalen skuffet, ei heller Puls' utskremte.
/ /
Med Hysteria og Animal fortsatt rungende i hodet, har tiden kommet for å pakke ned teltet og gjøre seg klar til den siste innspurten av årets festival. Temperaturen ligger fortsatt på behagelige 25 grader, men med viten om dagens fremtidige strabaser tar man, som nordlending, trauste forholdsregler som innbefatter både skygge og flaskevann. Likevel, det er snart på tide å komme seg bort til festivalområdet for siste gang dette året, og full av forhåpninger forlater man campen og setter kurs mot plassen der lyd og magi skapes.
Stormwarrior med Kai Hansen er første band ut på Sweden Stage denne dagen. For fans av tyskermetall er nok dette mer enn boller, for Stormwarrior presenterer, som alltid, en pakke som er mer Helloween og Hamburg anno 1985 enn noen andre. Oppmøtet er atskillig bedre i dag enn tilfellet var på samme scene til samme tid i går med Royal Hunt, og mye av forklaringen ligger nok i Kai Hansens tilstedeværelse. Bandet gjør en grei figur med sine egne låter, men selv om de både låter og ser ut som Helloween, er det fortsatt bare én original. Etter hvert får vi også en håndfull låter fra originalen, der både Ride the Sky, Judas og, ikke minst, I Want Out blir trivelige gjennhør denne morgenen. Kai Hansen synger på sitt sedvanlige vis, hverken over the top eller under pari, og da er alt ved det normale. Dermed blir Stormwarrior en grei start på denne siste dagen, og jeg kan lett konstatere hva Helloween gjorde for mange år siden, nemlig at Heavy Metal is the law.
 Gotthard: Førsteklasses hardrock fra Sveits. Foto: Terje Dokken |
Jeg rekvirerer meg noe leskende kaldt til den nette sum av 10 svenske Pesetas, og setter kursen mot Festival Stage, der Steve Lee og hans sveitsiske landsmenn i Gotthard er neste band ut. Med fjorårets glimrende Domino Effect friskt i minne, samt Lees usammenlignbare prestasjon på Ayreons nyeste epos, er det ikke forhåpningene det skal skorte på idag ihvertfall. Master of Illusion åpner ballet, og det blir raskt klart hvem som eier publikum og Festival Stage den neste drøye timen. Steve Lee er i storslag i dag, David Coverdale ska være glad han forlot festivalområdet i god tid før sveitseren åpnet kjeften. Resten av bandet fremstår dog ikke like over the top, men gjør forsåvidt en godkjent jobb. Spesielt rytmeseksjonen virker noe traust, det samme gjør tidvis gitaristene. I det hele og det store er bandets sterkeste kort ikke instrumentalistene, men den glimrende Lee og sveitsernes evne til å skrive gode låter. I dag får vi både nytt og gammelt materiale, der høydepunktene er mange. Hush, som vi jo også kjenner fra Deep Purple, I Wonder, Top of the World, Anytime Anywhere og The Oscar Goes to You sitter alle som ei kule fra Festival Stage denne formiddagen, og da er det vanskelig å ikke la seg rive med. All We Are fra Lipservice avslutter herligheten, og med det setter bandet punktum for en konsert de kan være stolt av. Fortsett slik.
Noen ganger i livet står man ved et veiskille, og etter at Gotthard har levert varene på Festival Stage, er det på tide å foreta et vanskelig valg. Skal man se RATT og Warren DeMartini eller er det på sin plass å beskue Uriah Heep- legendene Ken Hensley og John Lawton sammen på en scene igjen? Jeg velger å gå for et kompromiss i dag, litt av begge deler, og et slikt valg må man vel kunne leve med.
 Ratt: Stephen Pearcy sang overraskende bra. Foto: Terje Dokken |
RATT entrer Rock Stage til ellevill jubel fra det svenske sleaze- folket. Warren DeMartini er som alltid sjef på gitaren, og leverer både saftige riff og melodiøse soloer. Mye av låtmaterialet er hentet fra 1984 og Out of the Cellar, og det er tydelig at bandet vet hva fansen vil ha. Stephen Pearcy synger slettes ikke verst, og da er det ikke noe annet enn en synd og en skam at jeg alt for tidlig må forlate området for å beskue tidligere Uriah Heep- kumpaner på Sweden Stage. Jaja, man kan ikke rekke over alt her i verden.
 Ratt: Warren DeMartini hadde ikke glemt gamle kunster på seksstrengeren. Foto: Terje Dokken |
Jeg ankommer Hensley/ Lawton & Live Fire idet bandet beveger seg inn på Ken Hensleys siste soloalbum, Blood on the Highway. We're On Our Way svinger godt på skive, noe den også gjør live. For oss nordmenn er det vel mer eller mindre stas at Eirikur Hauksson bidrar på vokal i dag, og mannen gjør som alltid en god jobb. På bass finner vi Sid Ringsby, og da er det ikke rart at nasjonalfølelsen presser på. Ken Hensley viser i dag at han ikke er noen stor sanger live, men på Hammond er mannen derimot sjef, et element som alltid er med på å løfte helhetsinntrykket. Mot slutten er det klart for klassikerne, og når Easy Living toner ut av høyttalerne stiger stemningen betraktelig. John Lawton, på sin side, gjør en god jobb, og alt i alt sitter vi igjen med en godkjent, men ikke alt for minneverdig opptreden.
Det begynner å nærme seg slutten av årets festival, og siste post på programmet for PULS' utskremte er Tobias Sammet og hans Avantasia. Før det er det likevel på tide å vemodig pakke ned teltet og snørpe sammen sekken. Ting tar sin tid, men etter endt seanse vinker jeg omsider farvel til mine naboer på festivalcampen og setter kurs mot festivalområdet igjen. Klarer Avantasia å leve opp til forventningene?
 Avantasia: Tobias Sammet fikk endelig tatt Avantasia opp på en scene. Foto: Terje Dokken |
En storslått backdrop og en rekke platåer bærer bud om at dette kan bli et riktig så teatralsk skue, og med så mange vokalister og instrumentalister involvert, har Tobias Sammet virkelig lagt lista høyt denne kvelden. Med et brak er bandet i gang, og med Twisted Mind rungende ut over høyttalerne eksploderer det blant publikum. Tobias Sammet er i sitt sedvanlige ess, og låten fungerer utmerket som en åpningslåt. Noe rusk i maskineriet er det dog, og kombinert med litt tekniske problemer, er ikke alt som det skal riktig enda. Likevel, tittelsporet fra sisteskiva, The Scarecrow, følger tett etter, og endelig er det klart for kveldens norske bidrag på Rock Stage, nemlig Jørn Lande. En storslått låt ender opp i en kakafoni av glimrende vokalprestasjoner og stemmer, og det er tydelig at Sammets visjon er i ferd med å bli virkelighet. Etter hvert gjester også André Matos scenen, men forblir, på tross av solide vokalprestasjoner, kanskje den mest anonyme vokalisten i Avantasias sett i kveld. Anonym er imidlertid ikke Bob Catley som entrer scenen idet den glimrende pomprock- balladen The Story Ain't Over blir introdusert. Og hvilken entré! Dette er mannen som har solgt plater i bøttevis og spann med Magnum, men som stadig søker nye utfordringer med både Avantasia, Ayreon og sine solo-plater. Catley gjør sin rolle med stor innlevelse, og kombinert med Landes råskap og sjel, samt Tobias Sammets låtskriveri, utvikler konserten seg til en dynamisk og episk affære. Bandet sliter riktignok fortsatt med litt barnesykdommer og tekniske problemer, men heldigvis uten at det blir for fremtredende.
 Avantasia: André Matos hadde tatt turen helt fra Brasil for å synge på Sweden Rock Festival. Foto: Terje Dokken. |
Selv om mange nok har hatt mistanke om kveldens store overraskelse, er jubelen enorm idet Kai Hansen entrer scenen som The Toy Master denne kvelden. Med full kostyme er også Hansen et teatrask skue denne kvelden, og gjør en godkjent jobb med sine venner i Avantasia denne kvelden. Til slutt samles så alle vokalistene til den store finalen, Sign of the Cross, og foruten noe "progressiv" adferd på tangentene, blir dette en mektig avslutning på en storslått reise til Avantasia og dets musikalske univers. Majestetisk.
 Avantasia: Bob Catley viste seg fra sin beste side på årets Sweden Rock Festival. Foto: Terje Dokken |
Og så mye mer er det vel ikke å si om årets Sweden Rock Festival. Grunnet vanskelig logistikk mellom Tromsø og Sølvesborg må jeg dessverre forlate før årets siste headliner, Poison, entrer Festival Stage. Synd. En kjapp telefon senere sitter jeg i en bobil på vei mot moderlandet, og jeg kan nok en gang se tilbake på en vellykket Sweden Rock Festival. Likevel, utfordringen for festivalen fremover ligger nå i å ikke repetere seg selv for mye når det kommer til banda, for nå er det en del band som har gått igjen på festivalen. Hvordan festivalen løser dette skal bli spennende å se, men jeg tror ihvertfall festivalen må begynne å se seg rundt etter headlinere som ikke har spilt på festivalen bare to år tidligere. Uansett, Sweden Rock Festival har kommet for å bli, og sjansen for at du leser om neste års festival her i PULS er nok overhengende stor.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.