Sweden Rock Festival 2008: Dag 2
Etter en heseblesende dag 1 på årets Sweden Rock Festival var det ikke småtteri dag 2 hadde å leve opp til. Likevel, med både Whitesnake, Def Leppard, Royal Hunt og Tesla på programmet denne dagen, skulle mulighetene for nok en trivelig dag være til stede.
/ /
Tradisjon tro våkner undertegnede klokken 0800 av at temperaturen i teltet beveger seg faretruende nær smertegrensen. Dag 1 sitter fortsatt i kroppen, men med nok en presumptiv flott dag i vente glemmer man fort fysiske skavanker og øyne som ikke vil åpne seg. Etter en "bedre frokost" på campingstolen utenfor teltet, samt klargjøring av notater, bærer det etterhvert avgårde mot festivalområdet og dagens konserter.
 Royal Hunt: Mark Boals ny mann ved mikrofonen. Foto: Terje Dokken |
Royal Hunt er dagens første band på Sweden Stage, men det er tydelig at ikke alle har kommet seg ut fra teltene enda. Området er fortsatt litt glissent, men de trofaste sliterne er som alltid på plass i god tid før konserten starter. Royal Hunt er i disse dager aktuell med Paradox Part 2: Collision Course, og hva er vel da mer naturlig enn å starte med begynnelsen, nemlig The Awakening og River of Pain fra Paradox. Med André Andersens tangenter låter det hele massivt og stort, og bandet har virkelig revitalisert seg siden den lille knekken for noen år tilbake. Siden sist har også Mark Boals kommet til, og har tatt over mikrofonen etter John West. Amerikaneren gjør absolutt en god figur, selv om stemmen holder bedre enn innlevelsen i dag. Låtene fra nyskiva fungerer bra de også, og med glimrende Cold City Lights fra Fear ender vi til slutt opp med en smakfull coctail av låter fra bandets karriere. Musikalsk fungerer det også veldig bra i dag, men når innlevelsen svikter trekker dette ned. Likevel, en god start på dagen, for all del.
Tesla har tydeligvis mange gledet seg til å se, for det er rimelig folksomt fremfor Festival Stage idet Jeff Keith, hans nye tenner, samt hans kumpaner entrer podiet. Bandet sparer ikke på kruttet og går hardt ut og rett på sak med Cumin' Atcha Live. Klassisk låt til tross, bandet låter ikke all verden i dag, ei heller er Jeff Keith i storform. Gutta fortsetter med Hang Tough fra den praktfulle andreskiva, The Great Radio Controversy. Fremdeles låter det litt uggent, men musikalsk det tar seg heldigvis litt opp etterhvert. Det samme kan ikke sies om Jeff Keith, som ikke finner rytmen i dag. Man ender dermed opp med en skikkelig midt- på - treet konsert, og hadde det ikke vært for noen solide låter, som de allerede nevnte, samt Miles Away og Heaven's Trail, hadde nok dette blitt enda verre. Bedre lykke neste gang, karer.
 Tesla: Jeff Keith hadde fått seg nye tenner. Foto: Terje Dokken |
Etter at Uli Jon Roth dessverre måtte trekke seg fra årets festival, sto man til slutt igjen med bare én gitargud på lineupen, og hvem andre en Joe Satriani er den plassen verdig. Med nytt album, nye gitarer, og en imponerende back- katalog er egentlig alt tilrettelagt for at 2008 blir nok et godt år for Joe Satriani. På sedvanlig vis entrer amerikaneren scenen til høystbydende applaus fra publikum. At brorparten av publikum i dag nok spiller gitar selv er nok ingen dristig antakelse, men Satriani har også appell utenfor de smale rekker. Hans på sett og vis tradisjonelle tilnærming til låtskriving kan verdsettes av andre enn bare spesielt interesserte, for mannen vet å ivareta den gode melodien i sine komposisjoner, og det samtidig som han får vist hva han er god for. Stu Hamm på bass er som vanlig på plass ved Satrianis side, og det er ellers et solid band gitaristen har tatt med seg over dammen. I Just Wanna Rock og Overdriver fra nyskiva åpner festen, men det går ikke lang tid før også klassikerne er på plass. Flying in a Blue Dream og Always With Me, Always With You får publikum i den rette stemningen, og Satriani er som alltid i storform - ja, maken til avslappet spillestil skal man lete lenge etter. For mange blir nok instrumental musikk som dette i lengden kjedelig, men Satriani er en av dem som klarer å holde oppe intensiteten og interessen hele veien gjennom, noe han da til gangs gjør i dag også. Og når mannen til slutt serverer Summer Song på et polert sølvfat er det bare å bøye seg i støvet. Utsøkt.
 Joe Satriani: Årets gitargud på Sweden Rock Festival. Foto: Terje Dokken |
Neste essensielle post på programmet er David Coverdale og hans udødelige Whitesnake. Det er likevel en stund til, og jeg benytter sjansen til å besøke Gibson- teltet, der det norske Iron Maiden- tributebandet med det velklingende navnet Iron Made'em spiller opp til dans. For oss som er litt bevandret i norsk heavy metal, vil nok mange dra kjensel på vokalist Tony Johansen fra Thunderbolt og Wobbler, samt alle tre strengesliterne fra Paganize. Norsk metal- leksikon til side for en stund, for dette låter skremmende likt originalen, og publikum er i ekstase. Tony Johansen står ikke en millimeter tilbake for Bruce Dickinson i dag, og Tor Olav på bass kunne like gjerne vært stand- in for Steve Harris. Bandet kjører stort sett samme settlista som vi finner på Live After Death, og med en mini- versjon av Eddie på scenen er dette sankthansaften, sommersolverv og olsokk på en gang. Up the Irons!
 Whitesnake: David Coverdale begynner å dra på årene. |
Omsider er det klart for Whitesnake og mannen i verden som har skrevet samme tekst flest ganger. Siden sist Coverdale gjestet festivalen har han blitt to år eldre, men med kanskje sitt beste backingband noensinne med seg på veien, er Whitesnake fortsatt et band å regne med. Settlisten sier seg på mange måter selv for et band som Whitesnake, men denne gangen har bandet naturligvis funnet plass til noen av de nye låtene også. Lay Down Your Love fungerer bra på skive, og det gjør den også live denne gangen. Ellers er alt ved det vanlige, der både Fool for your loving, Is this Love, Give me all your love og Here I go again fortsatt får publikum til å gå av skaftet. Interessant er det likevel at monsterlåten Crying in the Rain uteblir, men noe må da uansett vike for nytt materiale. Ved siden av sjefen sjøl, er Doug Aldrich på gitar bandets mest fremtredende skikkelse. Gitaristen gjør en formidabel innsats på seksstrengeren, og det er vel liten tvil om hvem som skal ha mye av æren for at Whitesnake ikke har blitt en blek kopi av seg selv. Coverdale, på sin side, har jeg hørt bedre før, men alderen tatt i betrakting, gjør mannen absolutt en godkjent jobb i dag. En del av de høyeste vokal- partiene har han derimot nå overlatt til resten av bandet, og det er vel forsåvidt greit. Alt i alt en solid opptreden fra legendene, og når bandet avslutter med Still of the Night er nok festivalen for mange allerede reddet.
 Whitesnake: David Coverdale holder fortsatt koken. Foto: Terje Dokken |
Det begynner å trekke seg mot slutten av dag 2, men før jeg beveger meg mot hovedscenen for å bevitne Def Leppards opptreden, er det på sin plass å få med seg litt industriell suggesjon fra amerikanske Ministry. Bandet har holdt det gående i noen år nå, og årets opptreden på
Sweden Rock Festival er en del av bandets avskjedsturné. Mye av låtmaterialet i dag er hentet fra bandets siste skiver, men mot slutten får vi både Just One Fix og So What. Det er tungt, politisk, industrielt og dystert på en gang, og med et gjerde som dekker hele scenen er det visuelle også på plass. Lar man seg rive med av Ministry, som svært mange gjør i dag, er det vel få ting som er så suggerende og hypnotiserende. Dette gjør konserten til en massiv affære, og markerer en verdig avslutning for bandet på svensk jord. Mektig.
 Def Leppard: Vivian Cambell trives fortsatt på scenen. Foto: Terje Dokken |
Da er det bare et band igjen av dag 2, og hvem fortjener vel mer og avslutte enn Joe Elliot og hans medsammensvorne i Def Leppard. Bandet er aktuell med sin nye plate Songs from the Sparkle Lounge, og bandet har da også funnet plass til noen nye låter denne kvelden. Joe Elliot synger bra, og med motiverte Vivian Cambell og Phil Collen på gitarer blir dette en riktig så fornøyelig affære. Hysteria frembringer minner fra en fordums tid, det samme gjør Pour some sugar on me og Animal. Stadionband med stor S er hva Def Leppard fremstår som i dag, og konserten skiller da heller ikke nevneverdig fra den de gjorde på festivalen i 2006. Let's get rocked avslutter herligheten, og man kan fornøyd vende ryggen mot Festival Stage og Rick Allens slagverk.
 Def Leppard: Joe Elliot og hans kumpaner asluttet dag 2 på årets festival. Foto: Terje Dokken |
Med det er det ikke stort mer å skrive hjem om vedrørende dag 2, iallefall ikke ting som egner seg på trykk. Teltet venter langt i det fjerne, og med gryende forhåpninger til festivalens avslutningsdag tar man beina fatt mot festivalcampen og gode naboer. Slitsomt? Ja. Verdt slitet? Absolutt.
Les mer om festivalen ved å klikke på linkene til venstre.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.