Savoy: Mountains Of Time
Tilhengerne av et tippeligalag i Oslo har for vane å synge: Det finnes kun et fotballag/Som fyller oss med velbehag. Akkurat den følelsen får jeg av Savoys tredje album: Velbehag. Et helt ekstremt velbehag. Nærmere Beatles har norsk pop aldri vært.
Det låter ytterst moderne, men likevel er det en tjueåtte år gammel utgivelse som først og fremst rinner meg i hu Paul McCartneys andre solo-album, Ram. Vit at dét fortsatt, ved siden av Band On The Run, er min favoritt-McCartney-LP; det er den med Backseat Of My Car og Uncle Albert. Når jeg drar denne referansen, er det således uttrykk for noe av det peneste jeg kan komme på å si om en pop-LP.
Savoy er et slags familieprosjekt, og man kan jo aldri vite. Men trass i gjennomgående co-credits (slik var det jo også var i tilfellet ekteparet McCartney) har jeg en følelse av at fyren som vokste opp i en drabantby i Oslo har et slags hovedansvar. Det betyr ikke at fruen er overflødig. Tvert imot! Med sin innsmigrende og ytterst sjarmerende vokalinnsats tilfører hun Savoy noe Bangelssk.
Her fins ikke ett sleivskudd. Bare innertiere og med ett føles det som et problem, det faktum at a-ha er gravid med nytt album. Mountains Of Time fortjener den verdensomspennende oppmerksomhet Morten Harkets solo-debut dessverre ikke ble gjenstand for. Albumet er utstyrt med en liten pre-tittel; I Wish There Could Be. Det ville vært for gæli om alle med adresse utafor steinrøysa skulle sitte igjen med dét som sitt eneste minne om denne Begivenheten.
Del på Facebook | Del på Bluesky