Morten, Pål og Magne - et popeventyr

Abba klarte det i 1974, og A-ha 11 år etter. Neste år er A-ha imidlertid historie. En historie som er som et eventyr, og strekker seg over et kvart århundre. PULS tar dere gjennom 25 år med norsk pophistorie som neppe lar seg gjøre igjen.

a-ha

Av Odd Inge Rand // 03.11.09

---

Til helgen starter imidlertid avskjeden sett med norske øyne. Da spiller A-ha i Oslo Spektrum både fredag og lørdag.

Vi går tilbake til 20. oktober 1984. A-ha er på Lørdagssirkus på NRK i beste sendetid. Programleder er Rita Westvik som spør om A-ha har tenkt å bli verdensstjerner. "Ja", sier de før den aller første versjonen av "Take On Me" blir spilt. Altså den som ikke er på Hunting High And Low. intervjuet starter ca 20 minutter inn i sendingen

Vi vet alle hva som skjedde året etter, da den Alan Tarney-produserte versjonen av samme låt gikk til topps på Billboard Topp 100 19. oktober. Med unntak av én dag, ett år etter debuten på norsk tv. Godt hjulpet av den Steve Barron-regisserte videoen til "Take On Me" som var banebrytende med sin tegnete og animerte form. I videoen fikk vi også se søte Bunty Bailey som ble med den da 26 år gamle Morten Harket inn i tegneserieverdenen.

Kapitlene i A-has historie kan deles opp i de forskjellige albumutgivelsene, og vi starter i 1985 med et bunnsolid album som gjorde at "Take On Me" ikke ble noen one-hit-wonder:

Hunting High And Low (1985)

Debuten Hunting High And Low ble en stor suksess da den kom i 1985. Hits som "Train Of Thought", "The Sun Always Shines On T.V." og tittelsporet gjorde det alle bra i tillegg til døråpneren og førstesingle "Take On Me". Albumet inneholder også andre bra låter som er langt unna albumfyll.

"Living The Boy's Adventure Tale" er en av dem, og "And You Tell Me" er en nydelig rolig sak fra Waaktaars penn. "Love Is Reason" var utgitt som single, og er ganske alene om å ikke tåle tidens tann på dette albumet.

Scoundrel Days (1986)

Allerede året etter gav de ut oppfølgeren. Scoundrel Days var delvis mørkere, med mer liveinstrumenter i stedet for programmerte synther. Bandet dro også på sin første turné, og åpnet til alt overmål i Australia før de kom til Norge i slutten av januar 1987, blant annet for fire konserter i Drammenshallen.

Øystein Jevanord som spilte trommer i A-ha-forgjengeren Bridges (sammen med Magne og Pål) er med, og gjør "I've Been Losing You", "Manhattan Skyline" og "The Swing Of Things" mer dynamiske. Låtene i seg selv viser A-ha fra en mer moden side, bare året etter debuten. Den absolutte klassikeren.

Stay On These Roads (1988)

Med Stay On These Roads tok ikke A-ha steget videre, men faktisk litt tilbake. Morten Harket var på høyden som tenåringsidol, og det smektende tittelsporet som også var første single la ingen demper på det. Året i forveien var "The Living Daylights" i James Bond-filmen med samme navn, da John Barry ville forfølge den litt mer ungdommelige retningen Bond-musikken hadde tatt, to år etter Duran Durans "A View To A Kill".

Albumet forøvrig er ujevnt og mildt skuffende. "You Are The One" og "Touchy" er tyggispop-låter A-ha var for bra til på dette tidspunktet. "The Blood That Moves The Body" veier opp forøvrig.

East Of The Sun, West Of The Moon (1990)

Hvis ..Roads ble for enkel, var East Of The Sun, West Of The Moon det stikk motsatte. Magne stiller i helskjegg inne i coveret, og bandet forøvrig ser ut som et identitetssøkende hippieband. Everly Brothers' "Crying In The Rain" var førstesingle med fine harmonier. Senere ble "I Call Your Name" og "Early Morning" greie suksesser selv om de er usammenlignbare med tidligere singler rent kunstnerisk sett.

Plata ellers er ørlite ujevn, fra svake "Cold River" til knallåter som "Waiting For Her", "Rolling Thunder" og den nydelige avslutningen med "Seemingly (Nonstop July)". Magne debuterer også som vokalist i den halvannen minutt lange "The Way We Talk". Bandet selger 198.000 billetter på Maracana Stadium i Rio, men den internasjonale pressen var heller interessert i Guns'n Roses og George Michael som solgte langt under halvparten.

Memorial Beach (1993)

Året er 1993 og A-ha har mistet litt grepet internasjonalt. De spiller inn Memorial Beach i Prince sitt studio i Minneapolis. A-ha har allerede gitt ut et samlealbum, og fra Headlines And Deadlines - The Hits of A-ha tar de med seg "Move To Memphis", en delvis mislykket funky rockelåt som aldri tar helt av.

Albumet ellers, som Paal Waaktaar i etterkant har lagt for hat, inneholder et par oppturer, som andresingle "Angel In The Snow" og den lett jazza "Locust". Siste halvdel er imidlertid det svakeste i A-ha-historien med "Lie Down In Darkness" og "Between Your Mama And Yourself". A-ha tar en lang pause etter OL på Lillehammer, og Paralympics-låta "The Shapes That Go Together" (som ikke er med på dette albumet) i 1994.

Minor Earth Major Sky (2000)

I desember 1998 dukker Morten, Paal og Magne opp på Nobelkonserten, og drøye året etter kommer Minor Earth Major Sky. De første albumene etter comebacket skulle bety mange produsenter og mye søl. Medlemmene i trioen har alle sine forskjellige bidrag, med Waaktaars "Summer Moved On" og"Velvet" som Savoy hadde en nasjonal hit med fire år tidligere, samt Morten Harkets "To Let You Win" og Magne Furuholmens "I Wish I Cared".

Det tar først av i Tyskland, og Briskeby får være med på ferden som oppvarming. A-ha gjør livecomeback i Norge i Vallhall i mars 2000, som også er den eneste konserten A-ha har gitt ut på DVD av konsertmateriale så langt. Albumet som sådann er langt bedre enn Memorial Beach, men ujevnt - og A-ha står ikke frem som noe velfungerende band.

Lifelines (2002)

"Bare" to år etter kommer Lifelines der den samme filosofien lever videre. Med andre ord er det få låter de har samarbeidet om, og albumet også skilter også med mange kokker på produksjonssiden, Stephen Hague, Clive Langer, Alan Winstanley og Martin Landquist.

Av 15 låter er det et fint knippe som er hørbart, men som album er Lifelines et samleprosjekt der fellesnevneren er vanskelig å finne. "Forever Not Yours" blir en ørliten hit, men selv om A-ha spiller på et nærmest fullsatt Wembley Arena i London i oktober 2002, så er ikke Lifelines å finne i butikkene.

Analogue (2005)

20 år etter "Take On Me" begynner det å skje noe. Analogue er det mest komplette albumet etter comebacket, og A-ha har en felles plan over det hele. Rett i forkant har de gitt ut både livealbumet How Can I Sleep With Your Voice In My Head (en tekstlinje hentet fra "The Swing Of Things") og samlealbumet The Singles 1984-2004.

Analogue inneholder "Celice", "Birthright" og "Analogue (All I Want)" som alle gjør seg godt utenlands. Sistnevnte låt har til og med den svenske hitmakeren Max Martin vært involvert i. Morten, Magne og Paal sitter forøvrig på hver sin tue ennå, men A-ha som helhet virker imidlertid å fungere bedre, både på scene og i studio.

Foot Of The Mountain (2009)

Det er for så vidt greit at Foot Of The Mountain ble avskjeden, for albumet er et stort steg tilbake til der det startet med synther og enkle pophooks. Coldplay og Travis har uttalt at de er store A-ha-fans, men etter comebacket har nesten A-ha bevegd seg mer i arena-popens verden uten å lykkes, delvis inspirert igjen av Coldplay og U2.

Foot Of The Mountain har plenty av gode popøyeblikker som tittelsporet, "Riding The Crest", "Shadowside" og "Nothing Is Keeping You Here". En solid avskjed, selv om vi på langt nær snakker kvaliteter som eksempelvis Scoundrel Days.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky