Savoy – sofistikert og lett tilgjengelig
Savoy leverer popmusikk av aller beste merke. Uten at mange oppdager det. Dessverre.
Det var som kjent ikke enkelt å hoppe etter Wirkola. Like vanskelig er det å hoppe etter seg sjøl, ganske spesielt når du har vært medlem i et av verdens beste og mest kjente band. Jeg kommer i farta ikke på andre enn Paul McCartney, Neil Young, Phil Collins og Peter Gabriel som har greid det.
Morten Harket kunne kanskje ha greid det, men det stoppa liksom opp etter det fantastisk fine albumet «Wild Seed» (med singelen «A Kind Of Christmas Card») i 1994. To år seinere debuterte Paul Waaktaar-Savoy som sjef i eget band, og du husker sikkert singelen «Velvet» - en sang a-ha faktisk gjorde en coverversjon av på «Minor Earth Major Sky» fire år seinere.
Ekteparet Paul Waaktaar Savoy og Lauren Savoy har spilt og skrevet låter sammen i snart 30 år. Hele tida har de hatt én fast samarbeidspartner – trommeslager Frode Unneland (Chocolate Overdose, Unge Frustrerte Menn, Pompel & The Pilts, Popium). Sånn er det fortsatt.
Paul (Pål? Paal?) og Lauren komponerer sammen, og de synger sammen. På instrumental-sida gjør Paul nesten alt – han styrer det som fins av maskiner, samtidig som han spiller gitar, keyboards og bass.
Man skal generelt sett være forsiktig med å generalisere, ikke minst i diskusjoner om trender og kvalitet i popmusikken. Jeg tror likevel de aller fleste kan være enig om at a-ha tilhører «Beatles-tradisjonen». Ja, om ikke John Lennon og Paul McCartney hadde turt, så hadde kanskje ikke tre ressursfattige gutter fra Oslo turt å prøve lykken?
Hvordan forvalter Savoy denne tradisjonen? Bra, vil jeg si. Ikke til fullkommenhet, men mer enn godt nok til at bandet er verdt å låne øre til. De skriver ofte relativt kompliserte sanger – litt i tråd med Bernhoft og Sondre Lerche – men de faller alltid ned i kategorien «lett tilgjengelig».
På dette albumet fester jeg meg først og fremst med fem låter. Åpningskuttet «Lonely Surfer» har alt jeg har snakka om når det gjelder «Beatles-tradisjonen». Elegant veksling mellom dur og moll. Nydelig koring. Et refreng som åpner vinduet.
«Digital River» åpner som en 80-talls pastisj, men vokalarrangementet er – ja, særdeles elegant dandert.
«Pure As Driven Snow» er … som skapt for a-ha! For en herlig popsang!
«Life And Times Of A Wannabe» er av den mer truende sorten. Jeg digger fløyta, og refrenget er hektende så det holder.
Kanskje liker jeg «Coming Down» aller best?
Jeg har lest uvanlig mye de siste to-tre ukene, og mitt lydspor til litteraturen har vært «Under». Glad for det, hilser en meget fornøyd lytter.
Del på Facebook | Del på Bluesky