Fra "Memorial Beach" til Savoy

- En del ganger booka vi de første radene på konsertene - i ren desperasjon. Vi gjorde alt for å unngå de hysteriske jentene foran scenen, den delen av publikum ble liksom Mortens ansvar. Magne og jeg spilte for den eldre fansen på bakerste benk. a-ha trengte et mer seriøst image, og vi sa alltid "okey, vi kan gjøre fjortisblader som Smash Hits, men da skal vi også gjøre et skikkelig magasin." Magne anla et “intellektuelt" skjegg, til fortvilelse for tenåringsjentene i Japan. Dermed ville plateselskapet stryke a-ha fra all promotion der, forteller a-ha sjefen Paul Waaktaar Savoy. I den siste fase av dette tredelte intervjuet, snakker vi om tida rundt “Memorial Beach” - den hittil siste a-ha-LPen. Da sto kalenderen på 1993: a-ha ville ikke framstå som harmløse entertainere. Waaktaar Savoy, Furuholmen og Harket ville nå sitt "egentlige" publikum.

Paal Waaktaar Savoy

Av Stig Myhre // 20.07.99

---

Men a-ha vil ikke bli husket for “Memorial Beach”. Albumet ble en kommersiell nedtur, og det finnes ikke nåde i showbiz - til tross for at “Memorial Beach” er a-ha på sitt beste. Du kjente ikke igjen trioen som slo gjennom midt på åttitallet. Den gamle a-ha stilen var historie, og “Memorial Beach” ble den "første spiker`n i kista". I begynnelsen ble de markedsført som det perfekte tenåringsbandet. Plateselskapet ville nå den samme kjøpergruppen som New Kids On The Block og Backstreet Boys.

“East Of The...” vs. “Memorial Beach”

Men med "Memorial Beach" var ikke a-ha lenger like "søte" og salgsvennlige. Det var den den perfekte oppfølgeren til "East Of The Sun West Of The Moon". De tok med seg kvalitetsfaktorene, men gikk samtidig i ny og eksperimentell retning.

“Memorial Beach” videreførte det organiske soundet fra “East Of The Sun West Of The Moon”. Et nedstrippa lydbilde. Datamaskiner og programmering var fortsatt bannlyst. Orgel, piano og gitarer. I motsetning til de første a-ha platene, kom de fantastiske melodiene bedre fram, og låtene drukna ikke lengre i produksjonsdetaljer. Men så kommer vi til de åpenbare ulikhetene mellom de to siste a-ha platene.

"East Of The Sun West Of The Moon" havna i retro-avdelingen. For a-ha gikk bakover i historien. De gjennoppdaga storheten i a-ha forgjengeren Bridges og sekstitallsheltene – The Doors og Beatles. "Memorial Beach" derimot, virka langt mer framtidsretta. En utbrytertang hos Paul, Magne og Morten førte til et utprega mer moderne utrykk. Resultatet ble moderne og framtidsretta, uten at de gikk seg vill i teknologien.

De tre hadde perfekte omstendigheter under innspilllingen. "Memorial Beach" ble til i selveste Paisley Park, studioet til Prince. For første gang på lenge kom a-ha overerens med produsenten. David Z sto bak den banebrytende og mest kommersielle Prince-LPen "Purple Rain". Ja, hvordan kunne dette slå feil?

- David Z var en kul fyr - a rock`n roll hero. Han dukka opp i studio med lærbukse og sceneutstyr. David Z introduserte en del loops og fikk det til å svinge, forteller Waaktaar Savoy.

Helt utenom hit-formelen

Tekstmessig la albumet vekt på de mørke sidene i livet. Den melankolske Paul Waaktaar Savoy kom omsider fram i lyset. Tidligere hadde de sårbare tekstene en tendens til å drukne i overproduksjon og en polert fasade. For første gang gjenspeila musikken de mørke tekstene. En musikalsk selvransakelse - og a-ha ble alle måter et mer dyptgående og interessant band.

"Memorial Beach" handla ikke om umiddelbare hits. Hvorfor må en poplåt si alt på 3 minutter? “Fuck it”, tenkte a-ha, la fra seg tvangstrøya og et opplest og vedtatt popformat. Ta for eksempel den blytunge og laaaange "Cold As Stone". En tilbakelendt og cool stemning. Stor poesi. Neida, a-ha ville ikke kose med folk mer.

Se på kontrasten mellom "Take On Me" og "Dark Is The Night" – førstesingelen fra "Memorial Beach"! Ta videoen til "Take On Me". En ungpike hentes inn i dag drømmene sine, og etter hvert danser hun med tegneseriehelen sin. En romantisk og sjarmerende historie, og "Take On Me" var den catchy og banale låten som kledde videoen. Sluttresulatet ble en banebrytende musikkvideo. "Dark Is The Night" ble med sin storslåtte oppbygning den rake motsetning. Låta har cathy elementer, men den selger ikke av seg selv. I tråd med “Memorial Beach”, forutsetter den altså at du kommer inn i en spesiell stemning.

- Den derre U2-låta...

- Ikke overraskende fikk videoklippet til “Dark Is The Night" en heller lunken reaksjon av MTV - klodens viktigeste TVstasjon for musikkvideoer. MTV-ledelsen mente at videoen virka "forstyrrende" på seerne. I tilegg avfeide kritikerne "Dark Is The Night" som "den derre U2-låta deres".

- U2-referansene skapte problemer for oss, sier Paal. - Når låta minner om noe annet, ville folk heller kjøpe den nye U2-singelen, men mine amerikanske venner liker bare "Memorial Beach"...

Det første Savoy-albumet...?

Amerikanske platekjøpere derimot, glemte a-ha etter "Take On Me". "Memorial Beach" skulle kapre de amerikanske hitlistene påny. Og a-ha ville virkelig ta rotta på USA. Hvem sier 50 % av verdensmarkedet? Men amerikanerne ville ikke ha det dvelende, intense og mørke “Memorial Beach”. a-ha lagde kort og godt ikke lenger “music made for the american marked”.

- Bortsett fra "Lamb To The Slaughter" (Furuholmem), har du signert alle låtene på "Memorial Beach", og soundet minner om de kommende Savoy-LPene. Er det riktig å kalle "Memorial Beach" for det første Savoy-albumet?

- Ja, jeg er helt enig. Jeg ser på "Angel In Snow" som den første Savoy-låta. "Memorial Beach" handla ikke om et band. Jeg holdt Magne og Morten tilbake. LPen var sterkt prega av mine visjoner. Jeg produserte en del av låtene, skrev nesten alt materialet og gjorde noe av mixen aleine. I ettertid ser jeg at "Memorial Beach" burde hatt flere bidrag fra Magne og Morten.

- Konsertrunden for “Memorial Beach” ble den første Norges-turnéen på nesten ti år. Fikk a-ha et verdig comeback på de norske scener?

- Vel... Vi ville gjøre noen små konserter, og for all del unngå mimeshow. Små konserter er en fin måte å promotere bandet på, ikke sant? Vi hadde planlagt å spille for spesielt inviterte i musikkbransjen, pressefolk etc. Plutselig ble det booka en Norgesturne og bilettene kosta 350 kroner. Hør her, vi er da ikke Frank Sinatra heller...? Publikum hadde ikke råd til å komme, og produksjonen var halvhjerta.

Hvor ble det av oppfølgeren til "Memorial Beach"?

a-ha ga ut singelen "Shapes Of Together" i 1994, og sa at en ny LP var rett rundt hjørnet. De lagde demoer sammen med trommeslageren Frode Unneland, som vi nå kjenner fra Savoy. Men plutselig tok a-ha pause på ubestemt tid, og soloplatene kom på rekke og rad fra Morten Harket og Paul Savoy Waaktaar. “Alle” trodde at Paul og Morten hadde store samarbeidsproblemer. Ikke minst Savoy-låta "Daylight`s Waiting" ble tolka som et angrep på Morten:

"I had a band of a certain fame
The Brownstone Walkups was it`s name
The singer was fair but got it wrong
He never did justice to my songs
He did more for me and that`s a fact
When he went and stabbed me in the back
When he went and stabbed me in the back
So I`ve got to do now, dont you know
What I should have done five years ago."

Mediaverden tolka i det vide og brede. Var "Daylights Waiting" hans utgave av John Lennon-låta "How Do You Sleep" – det berømte oppgjøret og "stikket" til Paul McCartney?

Tidligere har ikke Paul villet kommentere disse sakene, men nå virker han overraskende åpen og frittalende:

- Mot slutten kunne Morten si "Warner Brothers mener nå at jeg kan selge mer enn a-ha." Det orka jeg ikke å høre på. Hvorfor kunne han ikke bare si "ok, nå nå lager jeg et soloalbum"? Manageren vår, Terry Slater, ble plutselig manageren til Morten - og jeg fikk tilfeldigvis vite at albumet var ferdig gjennom en sekretær på Warner... Dermed sløste jeg bort et halvt år på oppfølgeren til "Memorial Beach". Man forventa en viss respekt etter et samarbeid på ti år...

Forholdet til Morten & Magne

- Når det er sagt, er jeg ikke langsur. Jeg kjenner jo Morten, og veit hvor lett slike situasjoner kan oppstå.

- Hvordan vurderer du det musikalske utbyttet av solokarrien til Harket?

- Jeg har ikke hørt "Vogts Villa". Morten synger veldig bra på "Wild Seed" og låtene er fine. Likevel faller den gjennom rent helthetsmessig. For polert og streit popmusikk. Demoene hørtes mye bedre ut, fullt kjør og energifull innpakning. Men jeg forstår jo at Warner ønska en polert og salgsvennlig produksjon.

- Det er neppe tilfeldig at Warner overtalte Morten til å gi ut et soloalbum. Jeg følte at de ville unngå kranglinga med a-ha, nettopp ved å gi ut hans soloalbum. For Warner hata de siste a-ha skivene. Jeg hørte at "Take On Me"-produsenten Alan Tarney involverte seg i “Wild Seed”. Da følte jeg virkelig vibbene til Andrew Wickham i Warner-ledelsen; nå ville han sko seg på en gammel hitformel.

- Men hva med forholdet ditt til Magne rundt "Memorial Beach"?

- Alt ble gærnt for Magne. Presse var gærnt. Ditt og datt var gærnt. Furuholmen følte at han ikke ble anerkjent. "Ingen" verdsatte kreativiteten hans i a-ha. Den stereotype oppfatningen blant folk flest var at Paul lager låtene, Morten synger og Magne? - "ehhhh - er det ikke han som spiller keyboard...?

- Magne ble humørsjuk, og drittlei av å være "skøyeren i a-ha". Alle forventa at han skulle ta med seg skateboardet - hvor enn han gikk.

- Oppsto det lett rivalisering mellom deg og Magne som låtskrivere?

- Magne var alltid kreativ, og skrev en del fine låter i a-ha. Men ofte kom han bare med fragmenter, ikke ferdige låter. Fine tema, men de hørte ikke sammen, og jeg måtte finne ut av puslespillet. Magne skrev ikke tekster i begynnelsen, og han kunne si "skriv en tekst til denne Pål". Av den grunn sa jeg "den er bra, her vil jeg skrive en tekst" eller "denne liker jeg ikke, så derfor blir den ignorert". Magne ble kansje litt sur fordi enkelte låter ikke ble fulgt opp. Og kansje var det min feil. Samtidig burde han presentert flere ferdige låter.

- Uansett, rivaliseringen kunne være beinhard. Låter jeg kom med, ble til tider oppfatta som nedtur hos de andre.. Mottakelseskomiteen kunne bestå av et skuldertrekk...

- Føler du at tekstene dine er undervurderte?

- Ja, en frustrerende situasjon. Bare en av ti bryr seg om tekstene, den delen av musikken jeg bruker mest tid på. Jeg fikk en del tilbakemeldinger fra a-ha fansen, men kritikerne ignorerte dem. Journalistene hengte seg opp i salgstall, og skriveriene var av typen "selger den like mye som forgjengeren, og hvor er den nye ‘Take On Me’?"

- Jeg tror produksjonen tilsa at man ikke hørte på tekstene. De forsvant i "glanspakken.", og jeg la ofte skylda på Morten. Han glatta dem til. Morten har en fantastisk stemmme. Ingen synger synger som han, men av og til virka det som om han ikke tenkte på selve innholdet i teksten. Magne klaga fælt når Morten sang "Lamb To The Slaughter" på "Memorial Beach". Magne gjorde en alvorlig demoversjon. Du kunne virkelig høre at Magne hadde noe på hjertet, og han mente at Morten ikke videreformidla intensiteten fra demoen. Morten hadde kansje en umulig oppgave, men likevel...

- Hvorfor presenterer du ikke tekstene dine i form av en diktsamling?

- Gyldendahl ringte meg etter "Hunting High And Low", men det ble helt feil. De hørte at jeg skrev dikt og "kunne en diktsamling være noe for deg Pål?" Jeg reagerte på Manglerudmåten, sa "jaaaa, jeg kan vel raske sammen no" - og hørte aldri no’ mer fra den kanten...

- Har du opplevd merkelige tolkninger av hva du skriver?

- Noen "skjønte" de første Savoy-LPene; "Mary Is Coming" og “Lackluster Me”. Plutselig ble "Lackluster Me" en “konsept-LP”. Jeg fikk brev og detaljerte beskrivelser om det såkalte konseptet - et konsept som var var ukjent for meg... Andre beskrev det “religiøse aspekteret” på coveret til "Mary Is Coming". De analyserte beinet som pekte opp mot vinduet i hjørnet. Beinet hadde visstnok et kors, i det hele tatt... Hyggelig at folk bruker tid og krefter på oss. Men noen ganger er det helt vilt...

- En del artister har etter hvert tolka a-ha låtene, fra Diva til Poor Roich Ones. Er det noen som skiller seg ut?

- Flere pønkeband i Sstatene gjør "drøye" versjoner av "Take On Me". Et annet band gjorde en identisk versjon av "Take On Me", og hevda at de skrev låta sjøl...

- Det er gått seks år siden "Memorial Beach". Har du fått musikken på avstand? Og har et mer avbalansert forhold til a-ha platene i dag?

- Ja. Tidligere hata jeg alle platene våre. Jeg hengte meg opp i "sukkertøyproduksjonen”. I dag har alle utgivelsene sin egen, unike identitet. De første platene våre har en slags datert sjarm. Hør bare på "Hunting High And Low" - en morsom LP. Åpenbart den første gangen vi brukte en synthesizer...

- Okey, vi blir alltid assosiert med "Take On Me". Jeg hater ikke den låta. Den ble lagd i ekte lykkerus, ikke noe fake happiness. En helt okey låt, men jeg vil ikke spille den live. Da føler jeg meg bare dum. Ikke noe galt med selve låta, vi er bare ferdig med "Take On Me".

- Nå er jeg min egen produsent. Derfor ser jeg også betydninga av å giiprodusenten albuerom. Tidligere hang vi over skulderen på dem, og gikk alle på nervene. Når det er sagt; jeg vil aldri mer jobbe med en produsent jeg ikke kjenner fra før. Derfor gjorde vi alt sjøl i Savoy – alt fra produksjon i studio, til musikkvideo og coverdesign.

PULS takker Paul Waaktaar Savoy og Morten Harket for at de har tatt seg tid til disse dybdeintervjuene. De er oversatt til engelsk (ikke av oss!), og har allerede funnet veien til en rekke utenlandskspråklige nettsider. Og snart kommer en ny a-ha-LP!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky