Diana Krall: Live In Paris

Det er ikke i jazzen vi finner de store superstjernene, men det finnes noen få unntak. Pianisten og vokalisten Diana Krall tilhører denne eksklusive kretsen. Med denne live-innspillinga får vi nok et eksempel på at hun har blitt det på 100% ekte vis.


Allerede som jentunge hjemme på landsbygda i Canada "visste" Diana Krall at hun skulle bli jazzmusikant. Huset var fylt av musikk og Krall tok pianotimer fra hun var fire år. 15 år gammel opptrådte hun på lokale restauranter og barer med solid oversikt over jazzens standardrepertoar. I all hovedsak er dette hva hun har fortsatt med siden.

Sjøl om mange både så og hørte at Diana Krall hadde noe helt spesielt å by på, så har hun som de fleste andre gått den lange veien. Hun har bl.a. reist verden rundt og spilt på de underligste hotellbarer - en måned på Norges styggeste hotell, Sheraton i Sandvika utenfor Oslo, bør være god nok dokumentasjon.

Etterhvert har barene blitt bytta ut med de virkelig store konsertsalene rundt om på kloden. Årsaken er enkelt og greit at millioner av mennesker har blitt oppmerksom på hvem Diana Krall er og hva hun står for. I all hovedsak er dét altså akkurat det samme som hun holdt på med på de lokale barene i nærheten av Vancouver for rundt 20 år siden.

Fortsatt står idealer som Nat King Cole, Dinah Washington, Shirley Horn, Aretha Franklin, Frank Sinatra, Sarah Vaughan og spesielt Carmen McRae høyt oppe på lista til Krall. Fortsatt synger og spiller hun en rekke av de kjente standardlåtene som "Let's Fall In Love", "I've Got You Under My Skin" og "'S Wonderful", men i samarbeid med sin produsent gjennom mesteparten av karriera si, Tommy LiPuma, og arrangør Alan Broadbent, så har de fleste låtene fått ny drakt uten at de har mista særpreget sitt.

I tillegg viser Krall at hun ser utover standardstoffet med sine tolkninger av Bacharach/David-klassikeren "The Look Of Love", Joni Mitchells nydelige "A Case Of You" og Billy Joels "Just The Way You Are" - for øvrig den eneste låta som er spilt inn i studio.

Ellers er alt spilt i levende live i Paris i november/desember i fjor med John Clayton på bass, Jeff Hamilton på trommer og Anthony Wilson på gitar som de nærmeste våpendragerne. På en del av spora bidrar også et stort symfoniorkester elegant arrangert av Broadbent, mens den brasilianske perkusjonisten Paulinho Da Costa på sedvanlig vis krydrer noen av de musikalske rettene.

Diana Krall framstår som like musikalsk sikker og ekte som tidligere. Dessuten framfører hun materialet på enda mer sensuelt vis enn noen gang - vi har på alle vis med en stor sanger, stor pianist og stor artist å gjøre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Uimotståelige Diana Krall

(30.09.20) Jeg pleier sjelden å blande personlige forhold inn i mine plateanmeldelser. Men ekteskapet mellom rebellen Elvis Costello og Diana Krall må være kroneksemplet på at motsetninger tiltrekker hverandre.


80- 90-åringene gjør det på sin måte, og vi takker

(15.09.18) Blir vi aldri ferdig med The Great American Songbook? Nei – og heldigvis for det!


Diana Krall: Glad Rag Doll

(03.10.12) Hva kan man ikke få ut av pappas gamle 78-plater?!


Diana Krall: The Girl In The Other Room

(20.07.04) Jazz? Ja, hvis Tom Waits er jazz, så er denne utgaven av Diana Krall jazz. Sagt på en annen måte: Om Tom Waits hadde vært like flink som Diana Krall til å spille piano, ville mange av hans innspillinger ligget tett opptil hva vi får på "The Girl In The Other Room".


Diana Krall: Vakker inn i evigheten

(27.01.02) (Oslo/PULS): Det kom ikke som noen stor overraskelse akkurat, men likevel: Diana Krall kikket utover det fullsatte Oslo Konserthus, smilte beskjedent, gikk rett på "Love Being Here With You" og hadde derfra og ut publikum noe så voldsomt i sin hule hånd. Vi snakker om en genuin artist som har noe tidløst å melde, og som har gått et lite stykke siden hun for 12 år siden satt en måned og spilte i baren på Norges styggeste hotell, Sheraton i Sandvika utenfor Oslo.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.