Diana Krall: Glad Rag Doll

Hva kan man ikke få ut av pappas gamle 78-plater?!


Hun har vært en av jazzens absolutt mestselgende siden slutten av 90-tallet, men har på sett og vis alltid nekta å være «jazz». Diana Krall er blitt et begrep, uten å være sin egen sjanger – fordi hun gjør så mye forskjellig.

Nå har hun slått seg sammen med rock-ikonene Marc Ribot (gitar) og T-Bone Burnett (produsent), og altså gjort dypdykk i gammel musikk. Brorparten av låtmaterialet stammer fra 1920- og 30-tallet, men det låter duggfriskt! Og ingen skal si at man ikke lagde gode låter for hundre år siden!

Som vanlig spiller hun fantastisk piano, men nå spiller hun like gjerne inn låter som bare akkompagneres av Marc Ribots akustiske gitar. Andre ganger er lydbildet henta fra skranglekatalogen til Tom Waits.

Diana Krall la 35 låter på mixepulten til T-Bone Burnett, og det var han som fikk jobben med å velge de 17 låtene som til slutt skulle havne på «Glad Rag Doll». En god del blues? Ja. Men også reinspikka poplåter fra Tin Pan Alley. Veldig likt den plata jeg mistenker ektemannen Elvis Costello (her under pseudonymet Howard Coward) ville likt å ha signert.

Hvis du syns dette ligner oppskriften på ei hårreisende fin plate, er hensikten oppnådd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Uimotståelige Diana Krall

(30.09.20) Jeg pleier sjelden å blande personlige forhold inn i mine plateanmeldelser. Men ekteskapet mellom rebellen Elvis Costello og Diana Krall må være kroneksemplet på at motsetninger tiltrekker hverandre.


80- 90-åringene gjør det på sin måte, og vi takker

(15.09.18) Blir vi aldri ferdig med The Great American Songbook? Nei – og heldigvis for det!


Diana Krall: The Girl In The Other Room

(20.07.04) Jazz? Ja, hvis Tom Waits er jazz, så er denne utgaven av Diana Krall jazz. Sagt på en annen måte: Om Tom Waits hadde vært like flink som Diana Krall til å spille piano, ville mange av hans innspillinger ligget tett opptil hva vi får på "The Girl In The Other Room".


Diana Krall: Live In Paris

(09.10.02) Det er ikke i jazzen vi finner de store superstjernene, men det finnes noen få unntak. Pianisten og vokalisten Diana Krall tilhører denne eksklusive kretsen. Med denne live-innspillinga får vi nok et eksempel på at hun har blitt det på 100% ekte vis.


Diana Krall: Vakker inn i evigheten

(27.01.02) (Oslo/PULS): Det kom ikke som noen stor overraskelse akkurat, men likevel: Diana Krall kikket utover det fullsatte Oslo Konserthus, smilte beskjedent, gikk rett på "Love Being Here With You" og hadde derfra og ut publikum noe så voldsomt i sin hule hånd. Vi snakker om en genuin artist som har noe tidløst å melde, og som har gått et lite stykke siden hun for 12 år siden satt en måned og spilte i baren på Norges styggeste hotell, Sheraton i Sandvika utenfor Oslo.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.