Diana Krall: Glad Rag Doll

Hva kan man ikke få ut av pappas gamle 78-plater?!


Hun har vært en av jazzens absolutt mestselgende siden slutten av 90-tallet, men har på sett og vis alltid nekta å være «jazz». Diana Krall er blitt et begrep, uten å være sin egen sjanger – fordi hun gjør så mye forskjellig.

Nå har hun slått seg sammen med rock-ikonene Marc Ribot (gitar) og T-Bone Burnett (produsent), og altså gjort dypdykk i gammel musikk. Brorparten av låtmaterialet stammer fra 1920- og 30-tallet, men det låter duggfriskt! Og ingen skal si at man ikke lagde gode låter for hundre år siden!

Som vanlig spiller hun fantastisk piano, men nå spiller hun like gjerne inn låter som bare akkompagneres av Marc Ribots akustiske gitar. Andre ganger er lydbildet henta fra skranglekatalogen til Tom Waits.

Diana Krall la 35 låter på mixepulten til T-Bone Burnett, og det var han som fikk jobben med å velge de 17 låtene som til slutt skulle havne på «Glad Rag Doll». En god del blues? Ja. Men også reinspikka poplåter fra Tin Pan Alley. Veldig likt den plata jeg mistenker ektemannen Elvis Costello (her under pseudonymet Howard Coward) ville likt å ha signert.

Hvis du syns dette ligner oppskriften på ei hårreisende fin plate, er hensikten oppnådd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Uimotståelige Diana Krall

(30.09.20) Jeg pleier sjelden å blande personlige forhold inn i mine plateanmeldelser. Men ekteskapet mellom rebellen Elvis Costello og Diana Krall må være kroneksemplet på at motsetninger tiltrekker hverandre.


80- 90-åringene gjør det på sin måte, og vi takker

(15.09.18) Blir vi aldri ferdig med The Great American Songbook? Nei – og heldigvis for det!


Diana Krall: The Girl In The Other Room

(20.07.04) Jazz? Ja, hvis Tom Waits er jazz, så er denne utgaven av Diana Krall jazz. Sagt på en annen måte: Om Tom Waits hadde vært like flink som Diana Krall til å spille piano, ville mange av hans innspillinger ligget tett opptil hva vi får på "The Girl In The Other Room".


Diana Krall: Live In Paris

(09.10.02) Det er ikke i jazzen vi finner de store superstjernene, men det finnes noen få unntak. Pianisten og vokalisten Diana Krall tilhører denne eksklusive kretsen. Med denne live-innspillinga får vi nok et eksempel på at hun har blitt det på 100% ekte vis.


Diana Krall: Vakker inn i evigheten

(27.01.02) (Oslo/PULS): Det kom ikke som noen stor overraskelse akkurat, men likevel: Diana Krall kikket utover det fullsatte Oslo Konserthus, smilte beskjedent, gikk rett på "Love Being Here With You" og hadde derfra og ut publikum noe så voldsomt i sin hule hånd. Vi snakker om en genuin artist som har noe tidløst å melde, og som har gått et lite stykke siden hun for 12 år siden satt en måned og spilte i baren på Norges styggeste hotell, Sheraton i Sandvika utenfor Oslo.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.