Diana Krall: Glad Rag Doll

Hva kan man ikke få ut av pappas gamle 78-plater?!


Hun har vært en av jazzens absolutt mestselgende siden slutten av 90-tallet, men har på sett og vis alltid nekta å være «jazz». Diana Krall er blitt et begrep, uten å være sin egen sjanger – fordi hun gjør så mye forskjellig.

Nå har hun slått seg sammen med rock-ikonene Marc Ribot (gitar) og T-Bone Burnett (produsent), og altså gjort dypdykk i gammel musikk. Brorparten av låtmaterialet stammer fra 1920- og 30-tallet, men det låter duggfriskt! Og ingen skal si at man ikke lagde gode låter for hundre år siden!

Som vanlig spiller hun fantastisk piano, men nå spiller hun like gjerne inn låter som bare akkompagneres av Marc Ribots akustiske gitar. Andre ganger er lydbildet henta fra skranglekatalogen til Tom Waits.

Diana Krall la 35 låter på mixepulten til T-Bone Burnett, og det var han som fikk jobben med å velge de 17 låtene som til slutt skulle havne på «Glad Rag Doll». En god del blues? Ja. Men også reinspikka poplåter fra Tin Pan Alley. Veldig likt den plata jeg mistenker ektemannen Elvis Costello (her under pseudonymet Howard Coward) ville likt å ha signert.

Hvis du syns dette ligner oppskriften på ei hårreisende fin plate, er hensikten oppnådd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Uimotståelige Diana Krall

(30.09.20) Jeg pleier sjelden å blande personlige forhold inn i mine plateanmeldelser. Men ekteskapet mellom rebellen Elvis Costello og Diana Krall må være kroneksemplet på at motsetninger tiltrekker hverandre.


80- 90-åringene gjør det på sin måte, og vi takker

(15.09.18) Blir vi aldri ferdig med The Great American Songbook? Nei – og heldigvis for det!


Diana Krall: The Girl In The Other Room

(20.07.04) Jazz? Ja, hvis Tom Waits er jazz, så er denne utgaven av Diana Krall jazz. Sagt på en annen måte: Om Tom Waits hadde vært like flink som Diana Krall til å spille piano, ville mange av hans innspillinger ligget tett opptil hva vi får på "The Girl In The Other Room".


Diana Krall: Live In Paris

(09.10.02) Det er ikke i jazzen vi finner de store superstjernene, men det finnes noen få unntak. Pianisten og vokalisten Diana Krall tilhører denne eksklusive kretsen. Med denne live-innspillinga får vi nok et eksempel på at hun har blitt det på 100% ekte vis.


Diana Krall: Vakker inn i evigheten

(27.01.02) (Oslo/PULS): Det kom ikke som noen stor overraskelse akkurat, men likevel: Diana Krall kikket utover det fullsatte Oslo Konserthus, smilte beskjedent, gikk rett på "Love Being Here With You" og hadde derfra og ut publikum noe så voldsomt i sin hule hånd. Vi snakker om en genuin artist som har noe tidløst å melde, og som har gått et lite stykke siden hun for 12 år siden satt en måned og spilte i baren på Norges styggeste hotell, Sheraton i Sandvika utenfor Oslo.


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.