Det perfekte ritualet - Witch Club Satan
Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.
Witch Club Satan / Rockefeller / 30.10.26
Tre år har gått siden første gang jeg så Witch Club Satan, på Tons of Rock. Siden den gang har gitarist Nikoline Spjelkavik, bassist Victoria Røising og trommis Johanna Holt Kleive gitt ut en håndfull singler, EPer og den selvtitulerte debutskiva som inneholder låter som «Fresh Blood, Fresh Pussy», «Reverse This Fuck» og «I Was Made By Fire». Samt laget dokufilmen «Hex».
Deres treårige plan var å lære å spille instrumenter, lage musikk og bli hekser. «(...) et prosjekt som krever mer av kvinnene enn de kunne forestilt seg. Vi følger trioen på veien mot å finne sin urkraft – gjennom opp- og nedturer i bandets tre første leveår. Det blir mørkt, rått, ærlig og blodig.» skriver filmweb. Bandet som ble en internasjonal sensasjon nærmest over natten har i så måte lyktes.
Dette var siste konserten til Kleive. Hun skriver selv at «One might ask what anyone wants with such a brutal and aggressive form of expression. I entered this project because I believed in the constructive anger—that there was something liberating in aggression, a force that could tear down a series of more or less inhumane structures holding us back.
But over time, It feels as if I allowed myself to be swallowed by the darkness. The pressure for me personally, became too heavy to bear. It has cost me dearly, and as with all projects, it can take directions you either like or dislike.» og jeg har full forståelse for det. Bandets råe, nakne, nukleære urkraftfeminisme har vært en av grunnpillarene deres fra dag én.
Utviklingen siden jeg så dem i 2023 er ekstrem, på alle fronter. Konserten begynner med en messe i salen, blant publikummet, en sirkel av hekser kledt i jomfruelig hvitt. Røkelse. Hviskende messing. Egentlig er det feil å kalle det konsert, og det er absolutt ingen forestilling. En ekte heksesabbat på Rockefeller, og vi som får overvære ritualet får kanskje overleve kvelden. Om vi er heldige. Lorna Shore ga ut I Feel the Everblack Festering Within Me i fjor, og den setningen kler Witch Club Satan i kveld.
«No mercy for genocide! No mercy for Benjamin Netanyahu!» ordene ble brølt ut, som en forsvergelse, som en dom. De ble følt i alle hjørner av salen.
For der 2023-konserten føltes litt som en forestilling, har den okkulte urkraften tatt over kvinnene i kveld. Brutaliteten og smerten er ekte. Mange spillefilmer omhandler mennesker som slepper løs urinstinktene og pusher seg inn i noe vilt, vakkert, sårbart og sterkt, og det ender sjelden godt. Det føles som om Witch Club Satan i aller høyeste grad har lyktes med målet sitt. Kanskje litt for godt. Muligens litt for mye mørke og hekserier, for mange nakne åpenbaringer og innblikk i eget mørke. Vincent van Gogh kappet av seg øret. Kleive trakk seg ut før det gikk så langt.
Heksesirkelen er utvidet, muligens til tretten, det uhellige tallet. Ritualet vi bevitner bygger seg sakte men sikkert opp. «Wake the fuck up / This is an order: / Wake up! / Hysteria! / Hysteria! / Tis time to go hysterical». Publikum er i ekstase og følger ordre. Når yppersteprestinnene flyter ut på menneskehavet, strekkes hundrevis av hender til værs, i håp om å ta på dem.
De er kledt som en småtåkete soloppgang midtvinters. Frost på bjørketrær som skinner som sølv når solens kalde stråler treffer dem. Diskrepansen mellom det kjølige ytre og det rødglødende, brutale ritualets tirader er slående. De bytter ornat, fra den frosne soloppgangen til naken hud, til hulderhår, til masker og filler som minner mest om en sandbitt, demonisk Tusken raider. I salen finnes ingen ly fra besvergelsene. Det ene crescendoet følger det andre. Ritualet er helt perfekt.
Og med perfekt mener jeg absolutt ikke glattstriglet. Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert – men det er langt fra kjedelig perfeksjon. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest. Kjære Johanna: jeg ønsker deg alt godt i livet videre og håper du raskt finner tilbake til den personen du ønsker å bli.
Witch Club Satan forøvrig: gratulerer med et fantastisk ritual. Jeg gleder meg til å se «Hex» og til neste gang våre veier møtes! For dette var virkelig imponerende. I 2023 skrev jeg «vi trenger kvinnelige artister som tar'n helt ut. Som tar sin plass, uansett genre. Som skriker FØKKJU til patriarkatet hver eneste dag. Vi trenger råe feminister som ikke er mannehatere, som tvert imot sier FLØTT DERE, vi vil også spise ved deres bord, vi vil sprenge konseptet “gutteklubben grei” fordi vi er like forbanna bra som dere.» De trenger ikke lenger si FLØTT DERE. Habitusen deres annammer høgvørdnad.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører
(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.