Diana Krall: The Girl In The Other Room
Jazz? Ja, hvis Tom Waits er jazz, så er denne utgaven av Diana Krall jazz. Sagt på en annen måte: Om Tom Waits hadde vært like flink som Diana Krall til å spille piano, ville mange av hans innspillinger ligget tett opptil hva vi får på "The Girl In The Other Room".
Hun gjør da også en alldeles fabelaktig versjon av Tom Waits' "Temptation", på samme måte som hun håndterer materiale signert Joni Mitchell og Mose Allison som om det skulle vært hennes eget.
Beste cover er likevel "Almost Blue"; i Diana Krall har ikke Elvis Costello bare funnet en ektefelle - han har også funnet sin likeverdige i vokal vibrato. Fantastisk.
Diana Krall har slått seg opp som tolker av hva jazzfolket ynder å kalle "klassikere" - sanger som er spilt ihjel og som stadig blir spilt ihjel av de største (i hovedsak amerikanske) jazzartistene gjennom tidene. Det har hun gjort glitrende, men det blir mye mer spennende, når halvparten av skiva denne gang består av originalmateriale.
Tekstene har hun skrevet i samarbeid med Elvis Costello, mens musikken er hennes egen. Likevel hviler det noe costellosk over hele skiva. Det er noe med akkordprogresjonene, noe med melodiføringa, noe med hele {Italic:stemninga, som er umiskjennelig Elvis Costello.
Kanskje er du spektisk til "jazz"? Men liker Magnet og Tom Waits? Da burde du prøve deg på Diana Krall.
Del på Facebook | Del på Bluesky