Det gjensidige kjærlighetsforholdet Gluecifer - Tromsø

(Tromsø/PULS): Gluecifer, selvutnevnte konger av rock, står høyt i kurs blant dongeribekledd, rawk-forherligende ungdom i Tromsø. Det begynner faktisk å bli en hel del av den sorten her, og en ikke ubetydelig mengde av dem befant seg denne kvelden på Strøket for å se sine helter i aksjon.

---

Gluecifer / /

Av Anonym // 21.04.02

---

Selv er jeg ikke noen stor Gluecifer-fan. Platene deres er etter min mening temmelig ordinære saker. På scenen, derimot, kommer bandet mer til sin rett, og konserten de holdt på samme sted og til omtrent samme tid i fjor var rett og slett super. Det var nok mange som hadde håpet på mer av det samme denne gang - og de kan neppe ha sett seg misfornøyde.

Gluecifer kan rock. De vet hvordan en god låt skal høres ut, og de vet hva som er en bra konsert.

Naturlig nok var det hovedsakelig materiale fra "Basement Apes" som ble servert, og låter som "Easy Living", "Black Book Lodge" og "Shotgun Seat" fungerer knallbra live.

Det tar veldig kort tid før man står og nikker med hodet, tramper med føttene, eller gjør andre bevegelser med kroppen. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av hvor samspilte og selvsikre (på en god måte) Gluecifer
etter hvert har blitt. Låtene sitter som fastspikra og samspillet mellom gitaristene Captain Poon og Raldo Useless er like tøft som barten til Martin Schancke, ikke minst på gitarsolonene - som faktisk er
hakket tøffere enn Schanckes bart!

Vokalist Biff Malibu har fortid som økonomijournalist i NRK. Ekstremt pussig kombinasjon, på linje med Deniz Tek som avla doktorgraden i medisin samtidig som han sto for gitarspillinga i Radio Birdman.

Mellom låtene pratet Biff i vei om løst og fast. Han fikk tid til å skryte av sin tidligere karriere som limsniffer, såvel som å slenge litt dritt om Trondheim. Det siste som apperitif til den fantastisk bra låta "Shitty City".

Likevel var det et noe programmessig preg over denne konserten. Jeg tok ikke tida, men er ganske sikker på at hele konserten - inkludert en kort pause og fire-fem ekstralåter - klokka inn på under en time. Noe som forsåvidt er helt greit, det er bare det at de holdt på så mye lenger i fjor! Den gang var lokalet i ferd med å koke over, og jeg husker ennå synet av Poon som stakk hodet inn i ett kjøleskap ved bardisken før de dro den siste låta.

Til tross for at dette kanskje ikke ble noen spektakulær konsert, så har nok ikke Gluecifers popularitet i Tromsø sunket. Om de ikke er konger av rock, så er de i alle fall konger av Tromsø; det tar sikkert ikke så alt for lang tid før de er tilbake igjen og leverer varene.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky