Gluecifer: Basement Apes

Vi sa fra hvordan dette ville gå allerede etter å ha fått en liten smakebit i hende. Men dette er altså nødvendigvis ikke Glue på full guffe - ikke hele veien, i hvert fall.


De stanger i vei med "Brutus", som låter akkurat som tittelen tilsier. To gitarer, bass, trommer. Rått bra. Men legger du deg i selene, vil du catche at de heller ikke her bare køler på.

Gluecifer har rett og slett vært ute etter å skape noen nyanser de fra før av ikke akkurat har vært mest berømt for. Hva sier du f.eks. til et virkelig fikst el-piano i "It Won't Be"? Eller "Little Man", ikledd strykere og snille gitarer - en låt som mest av alt framstår som en to minutter lang vuggesang? Da kjennes det godt å komme over i descent tempo og volum i energibunten "Not Enough For You"!

Når dette med "nyanser" er sagt - for her snakker vi virkelig nyanser: Gluecifer er seg sjøl, og du finner ikke så veldig mye bedre åpning/avslutning på vorspielet ditt enn å kjøre "Basement Apes" fra topp.

Gluecifer er primalrock for primalrockere. "Basement Apes" er breddfull av musikk for sånne som oss, men med fasiten i hånda holder jeg fortsatt en knapp på "Black Book Lodge". Om du ikke finner fram luftgitaren her, må vi nesten anbefale en time med Nick Cave solo.

I serien "PULS hjelper deg":

Du er hermed advart mot lange køer i øldisken umiddelbart før Gluecifer går på en scene i umidellbar nærhet av ærverdige Frogner Stadion i midten av juni.

Vær føre var - for her vil det være en skam av typen dødssynd å snu!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.