Mitt elskede Travis!
(Oslo/PULS): OK; jeg innrømmer å ha hatt et meget overfladisk forhold til disse skottene. Faktisk er det slik at jeg ikke eier ei eneste plate med dem. Men denne tingnenes tilstand skal endres - og det fort som svint! I Spektrum leverte Travis en av de virkelig store pop-konsertene jeg har vært vitne til. Hvilken sjarm, og for noen låter!
Travis / /
De åpna med megahiten "Sing", og slikt kan alltid tolkes både hit og dit. Enten har band som gjør det på denne måten ikke så mye mer å by på, eller stikk motsatt: De stoler så til de grader på sitt øvrige låtmateriale at de like gjerne kan trøkke til fra start.
I tilfellet Travis, er det definitivt den andre tolkingsmuligheten som bør legges til grunn.
Som ukyndig på bandet syns jeg riktignok de spilte litt "den samme sangen" om og om igjen i starten, men alt forandra seg med "Turn". Før jeg skjønte hva som egentlig hadde skjedd, befant jeg meg plutselig stående, hysterisk glad, og hylte til alle som ville høre:
- Dette er virkelig fett!
Med ett hadde jeg skjønt Travis, og det er jeg veldig veldig glad for.
Du legger knapt merke til andre enn Fran Healey på scenen, men Travis er i sannhet et band. Andy Dunlop (gitar), Neil Primrose (trommer) og Dougie Payne (bass) kunne ganske sikkert ikke gått inn i hvilket som helst band, bare fordi de er flinke til å spille, liksom - men i Travis gjør de sine saker helt utmerka. Enkelt og greit.
Fran Healey småpludrder mellom låtene, og ser ikke ut til å ense at han faktisk er diger pop-stjerne, foran et publikum på over 5000. Mot slutten går det forresten opp for ham, da han skuer ut mot salen, og konstaterer at dette faktisk er den største konserten bandet hans har gjort som plakattopp...
Så lenge de er i stand til å framføre "Safe" som de gjorde i Spektrum, tør jeg garantere at det ikke vil gå veldig lang tid før de kommer til å skue utover folkemengder langt større enn den som befant seg midt i Oslo sentrum denne vakre, seine høstkvelden.
Sjøl følte jeg det som om mister Healey leste tankene mine; hva trengte jeg nå - annet enn en cover av en av de aller fineste sangene jeg veit om? Så serverte han likegodt Mott The Hooples "All The Young Dudes"...!
Oh boy! mente jeg. Dette er jo for godt til å være sant!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.