Travis: 12 Memories
Travis måtte snart mene noe hvis de skulle beholde status som et av Europas største poprockband, og på "12 Memories" tar de endelig standpunkt. Dessverre har Travis fortsatt temperament som en St. Bernhardshund, derfor blir det vanskelig å ta deres nye voksenansikt helt på alvor.
Ingressen over er starten på plateanmeldelsen av "12 Memories". For selv om de hangler på disk, så betyr ikke det at Travis har tapt seg som band og låtskrivere.
Jeg var tilstede da Travis spilte for 50 tilhørere i P3-sessions for noen uker tilbake. Sjelden har jeg kjent på et større følelsesregister i en konsertsal som akkurat da.
Francis Healy delte egne erfaringer fra oppveksten, der konemishandling og alkoholisme var en del av hverdagen. Førstesingelen "Re-offender" handler nettopp om dette - om overgriperen som offer, og på den andre siden hvordan overgriperens ofre igjen må konfrontere ekstreme følelser i seg selv. Drakampen mellom kjærlighet og hat, tilgivelse og flukt. Slike spørsmål er viktig. Travis har noe viktig å si.
I "The Beautiful Occupation" viser Healy samfunnsengasjement når han tar for seg terrorkrigen, og Storbritannias rolle oppi det hele. Også her spiller Travis på "viktige" strenger, og på Marienlyst sang Francis Healy historien så man bare var nødt til å høre budskapet.
Så kommer altså plata, og låtene er nesten ugjenkjennelige i sin forutsigbarhet.
"12 Memories" er tre kvarter blodig alvor, men høres ikke det spor tristere ut enn "Flowers In The Window" og "Sing". Riktignok hersker et tyngre produksjonsbilde over låtene, og ringende gitarfigurer er byttet med mollstemte pianotemaer. Likevel har Travis mislyktes i å overføre tyngden i budskapet inn i opptaksmaskinen.
"12 Memories" er slett ikke dårligere enn "The Invisible Band", men når man vet hvor mye plata kamuflerer av desperasjon og tårer, blir resultatet bare en skygge av seg selv.
Årets "nestenplate".
Del på Facebook | Del på Bluesky