DH-pop/rock fra Travis
Inn i det ene øret, ut av det andre. Travis er flinke, men nærmest uendelig kjedelig å lytte til.
Det er helt sikkert urettferdig, kanskje til og med rett ut sagt usaklig. Men jeg kan aldri slutte å sammenligne Travis med Coldplay. Travis debuterte riktig nok først, i 1997, mens Coldplay ikke kom før år 2000. Fire år seinere kom Keane. Tre i hovedsak pianodrevne pop/rock-band fra Storbritannia. I mine ører inntar Coldplay alle pallplassene, mens de øvrige må finne seg i å stå på grunnplanet under premieutdelinga.
På samme vis har jeg det med DH-rocken her hjemme. Jeg tror det var Håkon Moslet som fant opp uttrykket, den gangen han jobba i PULS (og krangla seg til ei forside med Di Derre på tur). Vi snakker om den formen for vise/pop/rock som fylte festlokalene på distriktshøyskolene litt før århundreskiftet. Plutselig fikk deLillos skylda for Postgirobygget og Trang Fødsel!
Til saken. Travis spiller, som de alltid har gjort, helt grei popmusikk. Men de evner ikke å engasjere, i hvert fall ikke meg. Jeg gjør et unntak for «The Only Thing». De låner ikke reint lite fra U2s «Running to Stand Still», men når Francis Healy får med seg Susanna Hoffs (Bangles) i duett blir det orden i sysakene.
De får også noen poeng for den kledelige pompøsiteten i "Nina's Song".
Det gnistrer litt av «Valentine», med noe så uvanlig i Travis-sammenheng som temmelig skrudde gitarlyder. Ikke disharmonisk, men likevel motstrøms. Endelig en smule friksjon. Ellers blir det for pent. Nitime-musikk. Det spilles mye fin musikk i Nitimen og Ukeslutt, for all del - men jeg tror du forstår hva jeg mener. Pausemusikk.
Så vil mange innvende – er ikke «Butterflies» som å høre Fleetwood Mac på seint 70-tall? Jo – og da er vi ved poenget. Travis mangler identitet, egenart.
Del på Facebook | Del på Bluesky