Travis: Ode To J. Smith
Etter at det stagnerte litt for skottene på "12 Memories" og "The Boy With No Name" har Travis måttet gjøre noe med soundet sitt. Resultatet er en litt mer skakk innpakning, og kassegitarene har blitt lagret bort til fordel for mer elektriske hjelpemidler. På et album som ikke har de umiddelbare låtene, virker det noe risikabelt.
Heldigvis vokser Ode To J. Smith, men hvor stor den blir er vanskelig å si. Fran Healy åpner med "Chinese Blues", der pianoet spiller en sentral rolle blant forvrengte gitarer og hvasse trommer. Stemningen er satt.
Fortvil imidlertid ikke. Travis har fremdeles den store refrengteften intakt, og både "J. Smith" og singelen "Something Anything" er to av albumets sikreste kort. På sistnevnte kjører Douglas Payne supertøff vrengbass, og resten av Travis virker å kose seg på sin nye lekeplass.
"Broken Mirror" tar bandet helt ned i kjelleren stemningsmessig, og aldri har vel Travis vært nærmere Radiohead, eller The Doors for den del. En mørk, men likevel innbydende låt som ikke flørter verken med radio eller førstegangslyttere. Senere passer "Friends" noenlunde det samme stempelet.
Banjoen har reddet Travis før, på "Sing" og "Side" fra The Invisible Band eksempelvis, og jammen gjør han det ikke på "Last Words" også. En lett og smakfull låt, og kanskje den som er nærmest det gamle Travis vi kjenner.
Ode To J. Smith er et modig album, og det vokser tilstrekkelig nok til at det er konkurransedyktig i stereoen hjemme.
Del på Facebook | Del på Bluesky