Travis: The Invisible Band
Travis tredje album The Invisible Band bekrefter at Fran Healy er en gudsbenådet låtskriver, og at The Man Who ikke var et "one-album wonder". For den nye Travis-skiva kan fort vise seg å bli et av årets beste album.
De er ikke brautende, de er sympatiske skotter som lar musikken snakke for seg. Fremdeles går det mange rundt og tror at Travis er en soloartist og ikke et band. Men de er til de grader et kobbel av dyktige folk, selv om vokalist Fran Healy står for samtlige låter.
Albumet åpner med singelen "Sing" som fort kan bli en av årets sommerhits. Med et banjo-inspirert gitarkomp bølger den av gårde med et stort radiohit-potensiale.
Allerede på spor to - "Dear Diary" tar Travis det helt ned, og viser den rolige og nakne siden av bandet. En nydelig og sår perle som setter spor i sjela. Den gjenspeiler nok den vanskelige perioden Fran Healy hadde etter den verste ståheien med The Man Who. "Dear Diary, what is wrong with me? cos Im fine between the lines ".
"Pipe Dreams" inneholder det mest smakfulle gitararrangementet jeg har hørt i denne genren siden Coldplays "Parachutes". Andy Dunlop er en mester i å finne fine gitarlinjer til Fran Healys pop-perler, og blant annet slike ting gjør at Travis-formelen vil male og gå i mange år fremover.
"Flowers In The Window" kan fort bli bandets neste single. En kort og fengende pop-låt med stort nynnepotensiale. Også denne med et banjoinspirert gitarplukk-komp.
Både de rolige og de mer uptempo-låtene fungerer på denne utgivelsen. De mest nedtonede låtene som nevnte "Dear Diary", og i tillegg "The Cage", "Afterglow" og "Indefinetely" er låter som du automatisk hører etter. For Travis og Fran Healy har noe å fortelle deg!
Travis bruker samme produsent som sist - Nigel Godrich - og som vanlig ligger Fran Healys stemme og Andy Dunlops gitardetaljer langt fremme i lydbildet. Kompet er løst, laidback og fint. Den klokkeklare stemmen bærer låtene meget behagelig, og både arrangementsmessig og låtmessig er bandet trofast til sin opprinnelige suksessformel.
Jeg tror at singlepotensialene ligger i låter som "Flowers In The Window", "Follow The Light" og låten som allerede er single nummer én - "Sing". Altså ingen i utgangspunktet rolige låter.
Men sett under ett er The Invisible Band en litt roligere plate enn The Man Who, som med sine låter som blant annet "Turn" var litt mer trøkk i. Uten at vi egentlig savner det på denne utgivelsen.
Denne skiva kommer nok sikkert til å ligge i spilleren en god stund fremover, og vi kommer helt til november før vi får sett dem på en norsk scene. Tre ganger var de her på forrige skive, og for de som har tenkt å ta turen vil jeg si at det er det absolutt verdt.
I mellomtiden kan dere kose dere med The Invisible Band. Platen er i butikken 11. juni.
Del på Facebook | Del på Bluesky