Hellbillies: Urban Twang
Det er noe som skurrer ved årets Hellbillies-utgivelse, og vi går likegodt rett i strupen på en av landets utvilsomt beste tekstforfattere. Hva mener Arne Moslåtten med å åpne albumet med et så loslitt tema som norske kontra engelske tekster? Du må gjerne løfte litt på øyebryna, men vi snakker faktisk om selveste Moslåtten - mannen som de siste åra har stått i noe nær en særstillig blant norske poptekst-forfattere. Hvorfor må absolutt han gå løs på et stoffomåde Åge Aleksandersen & Ivar Medaas & Erik Bye & Ola var Fra Sandefjord gjorde fra seg for tjue år siden - et tema skreddersydd for Totto Osvolds "Søndagsposten", og bare den posten?
Før vi skremmer faen på flatmark, hopper vi til kutt fire. "Den Grå Vegen" er så flott at jeg ikke nøler med å inisitere på at det bare fins to tenkelige opphavsmenn; Arne Moslåtten og Aslag Haugen. Som jeg har skrivi før i tilfelle Hellbillies: De tilhører den rasen låtskrivere som får fram helt sinnsykt fine sanger! Dette er en slik sang. Å, min gode Gud, tenker jeg - er'e mulig? Tenk å være gitarist Lars Håvard, som får lov å spille solo på et slikt uimotståelig blåswix-føre!
"Kaffefengsel" ligger hakk i hæl; den er ikke fullt like fin, men likevel. Det krever sin Moslåtten å beskrive hverdagen på Vestens eldresentre i løpet av skremmende nær framtid: Om fjorten dager eller så er det spørsmål om hvem som bor på den hippeste gamleheimen, og gjett om det er snakk om "å dra te med gittar og bas, og vekkji alle som ein"!
Her er vi ved poenget: Med teksten om galmehjemmene er Moslåtten den første til å beskrive en nært forestående virkelighet - da Elvis & Chuck Berry & Rolling Stones er de største heltene, og dermed gjenstand for de fleste mimresamtalene - på boplasser der folk flest ferdes med stokker, på krykker, eller i rullestoler.
For den som tar poenget (og jeg er sikker på at Moslåtten gjør det) - dette er det stikk motsatte av å raljere over at noen syns det er enklere å skrive engelsk "in plain norwegian" enn å levere ekte vare.
Utover det er "Spel Jonny, Spel" en bombesikker Nattradio-schläger herfra til neste Hellbillies-album! Ja, den er reint for fin til å skulle markedsføres med en helt mediocre Moslåtten-tekst.
I skarp kontrast til dette albumets fineste lyrikk. Forsøk å forestille deg dette til tonene av R.E.M.s "Losing My Religion"-mandolin og steelgitar - og en vokalist som ville fått Don Henley til å gråte av glede:
Har ingen tid te overs no
tide laga skrukku og ær.
Eg går langs ein krokut veg
men eg æ på gang.
Eg trur eg tapa langt meir enn eg vinn.
Eg duppa rundt i rennestein.
Som ei elv som veks seg til ein flaum
æ e på gang.
Ho æ ei regnsky over skallen min.
Ho æ eit mysterium so dråpefin.
Når regnet starta ska eg stå og bli våt.
Kjem ho te forstå at eg ofra alt for ho?
For uinnvidde; ær = arr. Men se på de fire linjene som utgjør refrenget! Det er pop-lyrikk, det!
"Urban Twang" inneholder flere gullkorn både hva tekst og melodi angår. Men helhetsinntrykket er denne gang alt for ujevnt. Det sjuende Hellbillies-albumet skulle ikke være en utgivelse som helst burde vært komprimert til en EP!
"Urban Twang" er forresten produsert av de gamle hedersmann Stephen Bruton, i Austin Texas. Bruton har som venta gjort en solid jobb, og det kan godt hende bandet har hatt godt av luft under vingene. Men lydmessig har jeg en følelse av at de har gått over bekken etter vann. Er ikke den beste produsenten Hellbillies kan tenke seg å finne i bandets midte - en herremann ved navn Lars Håvard Haugen?
Del på Facebook | Del på Bluesky