Mandag kveld? Det er Respatexans, det!
(Oslo/PULS): Det lyder for godt til å være sant. Ikke nok med at The Respatexans, rett i forkant av nytt Hellbillies-album, har tatt opp virksomheten i hovedstaden. Hør her: De skal spille på Muddy Waters hver eneste mandag i et halvt år! I går debuterte de som husband, og du som bor i området har ingen grunn til å bekymre deg for kjedelige mandagskvelder fram mot Norwegian Wood.
Respatexans / /
Hvis du spør brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen hvilket band de spiller i, vil de ganske sikkert i første omgang svare Hellbillies. Likevel er Respatexans noe mye mer enn et hvilketsomhelst hobbyband - og det har noe med kompet/medmusikantene å gjøre.
Bjørn Holm er en rev som bassist. I tillegg er han en sørgelig forbigått vokalist. I sine beste øyeblikk utfordrer han selvste Don Henley!
Bak trommene sitter Knut Hem, mannen som ville vært den helt naturlige oppfinner av både ilden og kruttet - om ikke noen allerede hadde forska i de respektive fag. Han gjør noen trommebreak av en annen verden, av den typen som får fyren foran deg til å snu seg og nikke - "fy faen!", liksom... "er han fyren bra, eller?!"
Om Hem kikker seg til venstre, finner han norgesmester´n i pedal steel; Geir Sundstøl. Ja, han spiller vanlig elgitar også, og sammen med Lars Håvard må han i dag utgjøre kongerikets overlegent mest vitale gitarlag. Tro meg; mot slutten av Blind Faiths "Can´t Find My Way Home"... her skulle Eric Clapton ha vøri!
Og det er mer med herrene G. Sundstøl/L. H. Haugen; dehar en slik fenomenal evne til å løfte låtene. Uansett hvor mye man liker gitar-rock, er det unektelig slik at man ofte opplever en gitarsolo som "enda en", om du forstår. Slik er det aldri med gitaristene i Respatexans. Tvert i mot forholder det seg slik at gitarsoloene, om de gjør dem sammen eller hver for seg, alltid gir låtene nytt liv - de legger inn et nytt gir som fungerer som rød løper for Aslag når skal hale det hele i land med siste vers og dobbelt refreng.
Ved en anledning i går kveld dro Sundstøl i vei med en pedal steel-solo der han, utradisjonelt nok, la på wah-wah-effekter... Det låt himmelsk! Hørte jeg forresten feil, når jeg tror gitaristene utover i siste sett flørta vilt med helt egne, knapt gjenkjennbare, varianter av "Hotel California" og "Norwegian Wood"...?
De åpna kvelden med "The Final Country Song" fra ´98-albumet "Almost Famous", og låtmaterialet herfra danna grunnlaget for de to settene. Men de spilte også en flunka ny kanonlåt; det kan da ikke gå så veldig lenge før vi får høre "Heartland" på plate?
Jeg foretrekker nok Bob Dylans egen, noe mer laidbacke versjon av "Make You Feel My Love", mens Grateful Deads "Casey Jones" neppe finnes i bedre versjon enn i den Respatexans framfører.
Da står i grunnen bare én sak igjen å melde: Når du kommer deg på Muddy Waters en mandag kveld - for denne løs-jakke-opplevelsen bør du definitivt unne deg - så legg merke til Lars Håvards rolle som støttevokalist. Brødrene brothers´ behandling av "The Kind Hand Of Love" er pure art.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Hellbillies, nå også i solid bokform
(07.10.15) Tett på Hellbillies. Sensasjonsfritt. Ikke-tabloid. Vel utført jobb.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.