Hellbillies: Spissrotgang
Når folk spør meg, og det skjer heldigvis titt og ofte, hvilket band jeg mener har vært best i Norge gjennom tidene, svarer jeg som regel at DumDum Boys befinner seg på første, andre og tredjeplass - så kommer resten. Nå har jeg endra stilling. Hellbillies kommer så avgjort på pallen, og spør du meg hvilken plass de kommer på, blir jeg heilt i beit.
Spør du meg derimot om en forklaring på hvorfor de er så gode, har jeg enkle svar:
Når han er på sitt beste, har Hellbillies landets beste melodi/harmoni-snekker. De har landets beste gitarist (og korist!) i country/rock-sjangeren. Og de har landets overlegent beste tekstforfatter!
Det blir fort et fint band av slikt.
Dette ikke sagt til forkleinelse for bassist og trommeslager, for intet band funker uten solid arbeid i bånn. Men det er vanskelig å glitre i disse rollene; du skal liksom til jazzen (og noen ganger til heavy metal) for å finne bassister og trommeslagere som virkelig står fram som musikalske personligheter.
Lars Håvard Haugen først, gitaristen - og altså koristen! Han synger som den aller beste korgutten Eagles aldri fikk tak i, og det han gjør på gitaren er... Vel, han er nok den eneste mannen som kan gjøre en relativt på-det-jevne låt som tittelkuttet ved denne anledning er, til en stor opplevelse.
Arne Moslåtten, lyrikeren. Ja - det er helt bevisst å bruke ordet lyriker. For Moslåtten skriver ikke poptekster slik vi vanligvis forbinder med pop. Han skriver dikt. Men de er altså skreddersydd for popmusikk. Og denne gang viser han nye sider ved seg sjøl, for eksempel at han, Hallingdølen, lengter etter sol og sjø!
Slikt innrømmer han, samtidig som han mer enn noen gang framstår som Distrikts-Norges dikter. I en litt annen form, det har med tidsrytmen å gjøre, spiller han den samme rollen i dag, som Hans Rotmo gjorde mens Vømmøl Spelmannslag regjerte Pop-Norge.
Jeg kjøper forresten også glatt et av hans ytterst få nødrim - der han skal få "eg skulle lasta ned" til å rime på "går for sakté"...
Han refser Telenor for elendig utbygging av breibånd i traktene utafor hovedstaden, og han greier å gjøre helt streit poplyrikk av kampen for bedre veier oppi Hallingdalen! Så kan man jo diskutere om framtidas trafikk skal gå i lufta eller langs veien; personlig vil jeg nok gå for skinnegangen - men det er en annen debatt. Poenget er at Moslåtten er en av de få (den eneste?) norske tekstforfatterne som per 2007 tar stilling i aktuelle, politiske spørsmål.
Musikalsk går "Spissrotgang" i vante Hellbillies-baner. De har vel ikke hatt for vane å åpne sine album med fløyte i front av lydbildet, men det funker som bare fy.
De beste låtene ligger midt i albumet, da de mesker seg i en helt utrolig velsmakende mix av midtempo- og balladelåter. Og hvilken rockelåt er ikke "Svelg Ein Kamel"!
Ingen av sangene er like fine som de som figurerer på min personlige gullrekke; den stammer fra albumet Hellbillies ga ut i 1999, og består av kutt 1 - 4 - 9 - 11. Om disse fire låtene hadde vært gitt ut som EP, ville den konkurrert med diverse EP'er signert The Beatles og Coldplay.
Jeg nevner dette, fordi du som ikke eier dette albumet, "Sol Over Livet", må utvide samlinga di så fort som mulig. Lytt til Moslåtten. Det er nemlig fåfengt å angre når'n æ dau!
Av disse linjer burde det framgå at jeg like varmt anbefaler årets album. "Spissrotgang" er nesten for godt til å være sant.
Del på Facebook | Del på Bluesky