Arild Andersen: Molde Concert

Arild Andersen har gitt undertegnede mange store opplevelser opp gjennom årene. Det spørs likevel ikke om det som foregikk i Idrettens Hus i Molde den 4. august 1981 kommer aller øverst på lista. Da presenterte Andersen sitt drømmeband og du verden for en fest det blei. For første gang på cd og med fire låter som aldri har vært gitt ut tidligere får vi nå endelig mulighten til å gjenoppleve festen.

Av Tor Hammerø // 15.11.00

Andersen bestemte seg tidlig for at musikken han hadde i hodet kunne egne seg godt for en gitarist og etter å ha tenkt mye på Allan Holdsworth, så viste det seg at han overhodet ikke kunne lese noter, noe som passa dårlig med to dagers øvetid.

Via ECM-sjef Manfred Eicher blei Andersen anbefalt en bortimot ukjent 30 år gammel amerikaner ved navn Bill Frisell og noe forteller meg at Andersen aldri har angra på at han lytta til det rådet.

I løpet av de påfølgende 20 åra har Frisell fortsatt utviklinga fram mot å bli kanskje klodens mest spennende gitar-utøver og allerede på denne konserten viste han oss hvilket enormt potensiale som lå på lur. Tøft, originalt gitarspill med en tone noe så fullstendig hans egen blir vi vitne til nok en gang fra denne beskjedne virtuosen.

Trommeslager bestemte Andersen seg for aller først. Han hadde en stående avtale om at den overfunky tidligere Weather Report-rytmemaskina Alphonse Mouzon skyldte han en tjeneste og da muligheten kom for å hyre han inn, var Mouzon mann for sitt ord og dukka opp i Molde to dager før konserten med trommestikker og et ukjent antall hippe treningsdrakter.

Hippere og meir groovy trommespill i den meir funky gata har vel heller neppe vært levert på Norvestlandet verken før eller seinere.

Den engelske pianisten John Taylor hadde Andersen møtt ved flere anledninger tidligere. Kjemien stemte tydeligvis og begge mente at når anledninga bød seg måtte de få gjort noe skikkelig sammen.

Som sagt så gjort, nok en gang et lykkelig valg for Andersen: Taylor både var og er akkurat den lyrikeren og grooveren som passa dette uttrykket.

Det bør ikke være noen stor hemmelighet at Arild Andersen, i større grad enn de aller fleste på denne jord, er i stand til å skrive de vakreste låter. Til denne anledninga hadde han gjort det - og bare det - og sammen med et så urfunky band som dette blei det ei hyrdestund for alle oss som var så heldige å få være tilstede.

I forbindelse med denne utgivelsen har det også blitt plass til fire låter som ikke kom med på den opprinnelige lp-en, bl.a. den underskjønne "A Song I Used To Play", og de knappe 80 minuttene dette gildet varer, vekker de vakreste minner om hvordan musikk blir til mellom mennesker som aldri har truffet hverandre tidligere, men som kan alt om hva som skal til for at kommunikasjon skal oppstå.

Tidløst og glitrende. Hurra for Andersen!!!!