Carlo Crameri/Arild Andersen/Marc Halbheer/Paolo Vinaccia: Line Square
Er du blant de som sliter litt med å ha den fulle og hele oversikten når det gjelder moderne sveitsisk jazz? Da kan dette møtet med to sentrale representanter fra alpelandet sammen med våre egne Arild Andersen og Paolo Vinaccia være et fint sted å starte oppdateringa.
Nede i det vakre landet, uten noen marine, litt lenger sør i Europa, er det nesten sjølsagt også et spennende jazzmiljø som vi kjenner altfor lite til. For min del er det trommeslagere som Pierre Favre og Daniel Humair og festivalen i Montreux som har satt landet på jazzkartet, men nå får vi altså anledning til å oppdatere oss en smule.
Initiativtakeren til både denne innspillinga og det som virker å være et svært spennende og originalt plateselskap og/eller konsept, Plastic Art Foundation, er gitaristen Carlo Crameri. Denne multikunstneren, født i Zürich i 1947, er utdanna klassisk gitarist og har spilt i et kjent popband i hjemlandet. Dessuten er han både bildekunstner og lyriker - stort sett med andre ord!
Den Crameri vi får møte her er en søkende jazzmusiker som føler seg svært så tiltrukket av en fri tilnærmingsmåte til det å uttrykke seg på. Når det er sagt så er dette en type frijazz med sterke melodiske elementer - straightere frijazz enn dette er ikke mulig å skape, for å si det sånn.
Mye av grunnen til det mistenker jeg ligger i den uutømmelige melodiska åra som vår egen veteranbassist Arild Andersen er i besittelse av. Samme hvor hardt han prøver, tror jeg ikke han er i stand til å unngå vakre, melodiske groover og hele denne seansen, som er unnfanga i Rainbow Studios i Oslo hos Jan Erik Kongshaug, er sterkt prega av det.
Det rytmiske ansvaret ligger i hendene og hodene til nok en sveitser, Marc Halbheer - som blant annet har spilt i Vienna Art Orchestra i en periode - og vår egen Paolo Vinaccia som vi regner som norsk på de fleste måter etter at han flytta hit fra Italia i 1979. Den første spiller trommer, mens Paolo spiller perkusjon og de utfyller hverandre og musikken på et framifrå vis.
All musikken - fire "låter" som varierer i lengde fra vel 5 til vel 23 minutter - er spilt inn i løpet av én dag. Kjemien mellom de fire må ha vært upåklagelig og umiddelbar - jeg tror nemlig ikke sveitserne og nordmennene kjente hverandre i noen særlig grad på forhånd.
Hele produksjonen - inkludert det meget tøffe og originale coveret som er en blikkboks - er svært forseggjort og prega av kvalitet. Det sies at samarbeidet har utvikla seg videre etter denne innspillinga - kanskje er det på tide at en festival setter konstellasjonen på programmet? Tøft, morsomt og annerledes er det i alle fall.
Del på Facebook | Del på Bluesky