Carsten Dahl - Arild Andersen - Patrice Heral: Moon Water
Det dansk-norsk-franske samarbeidet mellom pianisten Carsten Dahl, bassisten Arild Andersen og trommeslageren Patrice Heral er noe av det mest spennende og lyriske som finnes i jazzverdenen om dagen. Nå er trioen på en 14 dagers Norgesturné og for alle som har lyst å forberede seg godt eller skaffe seg et varig minne, anbefales "Moon Water" på det varmeste.
Denne trioen så dagens lys rundt årtusenskiftet etter at Carsten Dahl og Arild Andersen hadde møttes en hel del og snakket mye om å spille sammen. Andersen hadde jobba med den glitrende franske perkusjonisten Patrice Heral og mente han ville passe godt inn i en triosammenheng.
Som sagt så gjort. Den kollektivt leda trioen var et faktum og for to år siden kom den flotte CD-debuten "The Sign". Seinere har trioen også spilt på flere norske festivaler. De gangene jeg har hatt muligheten til å høre dem har jeg blitt svært begeistra både for det musikalske uttrykket, kjemien og livsbejaenheten.
Alt dette blir bekrefta i løpet av den gode timen "Moon Water" varer. Dette er tre voksne og modne musikanter som synes om å skape musikk sammen og det skinner tydelig gjennom i hver eneste takt. Her er ingen og alle sjefer og alle vet intuitivt når de skal gi plass til de andre eller når det er deres tur å melde. Og du verden som de kan melde!
Carsten Dahl er en pianolyriker av svært sjeldent format. Han legger forsåvidt ikke skjul på at han har lytta masse på Keith Jarrett og hans klanger. Med det som ballast har Dahl skapt sitt eget lydideal og han egner seg like godt som lyriker som mer frispråklig tangentbehandler. Arild Andersen tar vi etterhvert for gitt her hjemme. Hans svært så groovy og "tunge", men samtidig lyse bass-spill er han helt alene om. Det som imponerer aller mest med Andersen er at han, til tross for at han har passert den første ungdommen, virker like sulten og inspirert som noen gang - vi ser smilet gjennom høytalerne.
Patrice Heral på trommer, perkusjon, stemme og live elektronikk er intet mindre enn et oppkomme. På sett og vis minner han meg om en europeisk utgave av brasilianske Nana Vasconcelos - man visste aldri hva han fant på, men spennende var det alltid. Tilsammen utfyller de tre hverandre på et framifrå vis.
Repertaoret er utelukkende henta fra bandets medlemmer - enten hver for seg eller kollektivt. Her får vi alt fra de sarteste, hymneliknende ballader til ganske frie ekskursjoner - og de tre føler seg like hjemme overalt. Dette er en trio i verdensklasse og "Moon Water" er nok et eksempel på det.
Del på Facebook | Del på Bluesky