Laibachs Final Countdown på Arvika 00!
Arvika ligger rett over grensa til Sverige og det tar cirka tre timer å komme seg dit med bil fra Oslo. Festivalen er et must for alle gothere og synthere, hvert år er det store navn på gang.
Laibach / /
Utenfor systembolaget ble vi møtt av en gjeng svenske gothere med leire og søle opp til knærna, to av dem hadde forsøkt å tvinne noen plastposer rundt beina som værn men det så ut til å funke relativt dårlig det også.
Jeg spurte den svartkledde fyren med spade i hånda og Robert Smith-sveis om camping-området så like jævlig ut som jeg frykta. Joda "det e helvete der borta" fikk jeg til svar og dermed strømma det på med vonde flashbacks fra flomkatastrofen på Arvika under Sisters Of Mercy-konserten for to år siden.
Det er vanskelig å glemme den gangen jeg holdt på å drukne i mitt eget telt, godt hjulpet av alkohol riktignok, men likevel, det var temmelig sprøtt å ligge der å gurgle vann mens sokker og soveposer fløyt rundt over meg mens Andrew Eldritch sang "Marian" i bakgrunnen.
Den gangen heiv jeg både telt og sovepose og det gjorde svært mange andre også. Alt var jo klissbløtt og til dels håpløst å dra med seg. Folk hadde samla inn telt og diverse andre eiendeler etter festivalen og tjent grovt på det.
Det var med en viss uro at jeg handla inn min årlige kvote med Åkeson hvitvin, skulle dette bli en ny syndeflod hvor Gud nok en gang viste at mennesker er det værste han vet, særlig mennesker som elsker musikk ..
Heldigvis holdt været seg, skiftende skydekke ble det, greit nok, verre var det at Fields Of The Nephillim avlyste konserten, en enorm skuffelse selvsagt ..Faen i helvete, jeg går å drekker
LAIBACH
Gruppen som ugjør kjernen i det totalitære kunstner-kollektivet NSK, (Neue Slovenische Kunst), er tilbake selv om flere av de opprinnelige medlemmene i Laibach ikke har vært observert på lenge.
Laibach er passe sære, ingen vet egentlig hvem disse mystiske krigshærrene er. De er totalitære i alt de gjør, en kollektiv enhet hvor alle avgjørelser tas samlet. Målet er og har alltid vært å gjøre kunsten totalitær så den kan være med på å bekjempe nettop diktatoriske regimer.
Disse folka er muligens anarkister innerst inne men det har de greid å skjule godt, for Laibach har alltid blitt misforstått og beskylt for ekstremistiske sympatier. Selv valgte de å gå av scenen da ny-nazistiske skinheads stod å brølte "Sieg Heil under en konsert i Tyskland.
De har selv uttalt at bare totalitær kunst kan bekjempe det totalitære samfunn. De hater kapitalismen like mye som de hater fascismen.
Laibach har holdt det gående siden starten av 80-tallet og begynner å dra på åra nå. Borte er de millitante marsj-trommene og den demoniske general-vokalen. Før var Laibach-konseptet krig og atter krig mens dagens fokus ligger på den katolske kirke med paven i spissen. At Laibach ser på kirken og kristendommen som like autoritær som fascismen er det ikke vanskelig å forstå.
Riktignok åpner de konserten i kjent stil med en cover-låt av puddel-rock bandet Europe, nemlig "Final Countdown". Meningen i teksten blir plutselig en helt annet når Laibach synger den, nå er det nedtellingen mot dommedag og intet annet ..
Så flesker de til med "Jesus Christ", seigt, mørkt og dystert låter det. Tempoet er skrudd ned, her er det seig og svart techno-rock som gjelder fra begynnelse til slutt.
Høydepunktene ble definitivt cover-låta av DAF, "Alle Gegen Alle" og hit-låta "Life Is Life". Blytungt og seigt, fett som faen.
Laibach gjorde en bra konsert selv om de ble litt kjedelige og monotone til tider. De var definitivt bedre på 80-tallet.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Laibach: The Engine of Survival EP
(28.10.23) Laibach har vel vært innom absolutt alle genre som eksisterer. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til tittelen, bekymra for at det ble mer spacekøntri som ”Love is still alive”. Dermed har jeg avventet litt å lytte, for å være mentalt forberedt på hva det enn viser seg å være.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.