Laibach i all sin prakt

Introen som møter meg på Vulkan Arena denne kvelden er ikke en dj eller forprogrammerte låter. Det er et repeterende spor som gjentas ad nauseum. Trommer, applaus og litt tilrop, som ved inntoget til en Military Tattoo. «Leben heißt Leben intro trommeloop». Nakkehåra er i full beredskap.

---

Laibach / Vulkan Arena / 23.05.24

Av Siri Bjoner // 30.05.24

---

«Vier Personen» er første låt. Itt’no forspill her, nei, her er det rett på.

Det låter fantastisk. Nakkehåra har begynt å reise seg i påvente av en strengt nådeløs kveld. Jeg håper ingen i salen forventer snilt og mildt. Jeg tviler på det. De aller fleste er kaukasisk mann, 50-55 og heterogeniteten ligger i hvilket band som er på t-skjorta.

Shoutout til deg som så Till Lindeman i fjor, skulle gjerne hørt hva du syntes, men jeg så deg ikke igjen! En annen hadde en godt utvaska t-skjorte fra turneen i fjor. Ikke fordi det er dårlig kvalitet på stoffet, men den har nok vært flittig brukt. Jeg har vel samtlige artister jeg så på spilleren, ellers hadde det vært en god innføring i «knallbra avant garde/goth/semialternative band».

Fem år har gått siden jeg sist så dem på Vulkan Arena. Laibach kler å spille på Vulkan, som egentlig er en rimelig genial scene. Lyden er perfekt. Scenen er akkurat passe stor nok til at multimediashowet er oversiktlig og storslagent.

Laibach er et av få band der man godt kan like en eller to skiver og ingenting annet. Noen sa en gang (det kan ha vært meg) at om du påstår du liker absolutt alt Laibach har gitt ut, ljuger du. Spennvidden er gigantisk, fra nasjonalromantiske hymner («Volk», 2006) til beistet «Nova Akropola». Dermed er en konsert med dem alltid et sjansespill, for man risikerer en konsert med mest uinteressante låter, alt ettersom hvilke(n) variant(er) av Laibach man foretrekker.

I kveld er det verken sveitisk jodling, spejskøntri eller «Sympathy for the Devil», derimot får vi «Opus Dei» i ny forpakning og låtutvalget er marginalt nærmere «Sketches of the Red Districts» enn «Nova Akropola».

Jeg er veldig glad for at jazzkompisen ble med til Marmorsalen i fjor og ikke konserten i år, for jeg frykter han ikke hadde turt bli med på flere konserter med meg.

Jeg var så heldig å få sitte oppe på galleriet, helt alene, det minnet litt om første gangen jeg så Laibach. Sentrum scene, november 1994, jeg og Mutedama satt på galleriet, vi var de eneste der og hele kvelden var hypnotiserende magisk. Meg og bandet, lzm, det eneste som mellom oss er et lettere formløst hav av hoder.

Dette var Laibach for viderekomne. Something old («Boji», 1983), something new («The Engine of Survival», 2023), something borrowed («Strange Fruit» med Billie Holiday), something blue (Foreigners monsterschläger «I Want To Know What Love Is» fra 1984).

På sceneteppet de sedvanlige suggerende, hypnotiserende, smått skremmende videosnuttene. Laibach har laget noen videoer (som er tildels rimelig heftige) og det var utrolig effektivt og smått skummelt å se dem på skjermen bak bandet.

En ung og bebartet Milan Fras bak en noe eldre versjon som belter løs med «Geburt einer Nation», basert på Queens legendariske «One Vision», det blir ikke bedre enn det.

Blind Channel sier selv de spiller «violent pop», så da får vi kalle Laibachs coverversjoner for brutal pop? Queen, Dylan og Opus i krevende streng versjon er bare deilig.

Alt stemte i kveld. En kollega sa en gang at hun kunne ikke anmelde favorittbandet sitt, og jeg tenkte hvorfor ikke det? Først kan man glede seg til konserten i lang tid, så tilbringe timer de neste dagene - å skrive og minnes med glede hvor perfekt den konserten var.

Jeg greier som kjent ikke telle til fire, men jeg er temmelig sikker på at jeg har sett Laibach minst seks ganger før. Jeg tror nok at denne er topp to.

Første gang på Sentrum var nok større, fordi det var første gang jeg så dem og det var så sjukt suggerende og intenst og plutselig skjønte jeg hvorfor noen hadde daiva fra balkongen (og landa oppå miksebordet) under Suicidal Tendencies-konserten.

Delt førsteplass er det nok, for alt var helt riktig i kveld. Multimediashowet var kanskje mer spektakulært i Marmorsalen, men det er noe med å faktisk få det med seg også. Laibach skal ha suggerende videoer bak seg, og et enkelt men spenstig lysshow.

Har jeg nevnt at lyden var perfekt? Og stemmen til Donna Marina Mårtensson, fyttikatta, «The Engine of Survival» live var enda bedre enn forventet.

Hun står stødig som et fjell gjennom mesteparten av konserten. Steinansiktet beveger seg kun når hun synger. Hun har i aller høyeste grad tatt sin plass i Laibach-universet.

Laibach har alltid spilt på det militante, det kommanderende, og man har lyttet når Milan Fras har talt. Så kommer vakre Donna Marina Mårtensson. Hennes tystnad i stemme og bevegelse var nesten fryktinngytende denne kvelden. Håret ble gradvis sluppet ut fra den stramme frisyren hun begynte med, og det var nesten så jeg pustet lettet ut da hun slo ut håret for «The Engine of Survival». Videoen som gikk i bakgrunnen var stram nok. Den er så ikke-Laibach og dermed erketypisk Laibach - og er kanskje noe av det vakreste de noensinne har produsert.

«Förstår ni svenska?» spør Donna Marina og salen eksploderer i jubel. «Kan ni sjunga bättre än svenskarna?» Selvfølgelig kan vi det. At dette er første turneen de spiller «I Want to Know What Love Is» og de aller fleste (i likhet med meg) nok har glemt/fortrengt den låta for nærmere førti år siden spiller da ingen rolle, det er ikke de mest vriene tekstene og alle gauler med.

Hadde hun bedt oss gjøre det mens vi hoppet på ett bein og klødde oss i øret med stortåa, hadde vi nok gjort det også. Hun er tross alt bare skummel i perioder, litt som en skikkelig bra grøsserfilm der man plutselig skvetter til så puter fyker veggimellom.

Jeg skal gjenta meg selv og si at selv om Laibach pre 2018 var stort, så er Marina-effekten gigantisk. Litt som når man skjønner at en teskje eddik og fire sukkerkorn transformerer favorittfiskesuppen din fra magisk til noe helt absurd spektakulært.

«Episk!», skrev ene kompisen etterpå. «Jeg pleier ikke poste liveopptak men dette bare må deles!», postet en annen. Tredje mente de kanskje var litt for mye «flinkis» på scenen. Jeg begynner å skjønne hvorfor kollegaen mener at «Opus Dei» (1987) er beste skiva deres. Er selvfølgelig glitrende uenig, men det hører med (han er tross alt naturalisert bergenser).

Savnet jeg noe som helst denne kvelden? Faktisk ikke. Over to timer med mine absolutte favorittslovenere, den ene låta vakrere og hardere enn den forrige. To av de beste vokalistene jeg vet om. Akkurat passe brutalistisk. Et av de mest solide banda som finnes, med fantastisk dyktige musikere, og en helt perfekt samling låter.

Det gledes stort til neste turné.

Setliste: Intro (Leben heißt Leben intro drum loop) // Vier Personen // Država // Boji // Mi kujemo bodočnost // Smrt in pogin // Anti-Semitism // Ballad of a Thin Man (Bob Dylan cover) // Brat moj // Alle gegen Alle (Deutsch Amerikanische Freundschaft cover) // Leben heißt Leben (Opus cover) // Leben - Tod // Trans-National // F.I.A.T. // How the West Was Won // The Great Seal // Geburt einer Nation (Queen cover) // Opus Dei / Leben heißt Leben (Opus cover) // The Engine of Survival // Each Man Kills the Thing He Loves (Gavin Friday cover) // I Want to Know What Love Is (Foreigner cover) // Strange Fruit (Billie Holiday cover)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky