Maksimalt Laibach
Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!
«I dream of music, I dream of music // I think of music, I think of music // I sleep with music, I sleep with music // I'll kill for music, I'll kill for music // I'm sick of music, I'm sick of music // I-I-I-I'm sick of music, I'm sick of music // I'm sick of music, I-I-I-I'm sick of music // I'm sick, deep sick»
Sjelden har en tekst fylt meg med mer bekymring. Forrige utgivelsen til Laibach, «Alamut» (2025) måtte jeg bare gi opp. Vi ble aldri fortrolige. Hva har den underlige gjengen fra Slovenia funnet på nå?
For de som ikke kjenner til Laibach: Siden oppstarten på åttitallet har de vært innom omtrent alt som kan krype og gå av genre. Fra å sette opp «The Sound of Music» i Nord-Korea til den bælharde, dystre «Sketches Of The Red Districts» som er industriell avant garde av ypperste divisjon, fra nittitalls Europop til tung persisk symfoni.
Og nå: «Musick». Etter å ha hørt den noen ganger, er jeg fortsatt veldig usikker på hvordan beskrive den. Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!
Ikke minst er skiva fremdeles i den litt underlige båsen «jeg vet ikke om jeg liker den, men jeg er fascinert». Meget fascinert. Jeg har alltid tenkt at Laibach i studio er rimelig stramt og presist, men her har de funnet frem lekene. På ordentlig. Leketøy, for barn. Jeg tror de har hatt det kjempemoro i studio.
«Their new album MUSICK is both a celebration and playful critique of our present era of warped reality and gaudy AI copycatting» sier de selv, og det høres. Dette er umiskjennelig Laibach, til tross for den absurde kombinasjonen av genre, «instrumenter» og sin vanlige pondus. De har flere gjestevokalister; foruten Donna Marina Mårtensson har de fått med seg Wiyaala, Gregor Strasbergar, Manca Trampuš og Senidah. Spennende stemmer som alle komplimenterer barytonen til Milan Fras.
Laibach er ikke et band som kan beskrives med jordlige ord. De må nesten bare oppleves. For å være ærlig, er jeg voldsomt spent på hva mine medfans synes om denne skiva. Den er perverst fengende på en litt skrudd måte; samfunnskritikken er en klar rød tråd. Kontrasten mellom budskapet og utførelsen er større enn noensinne. Coverversjonen deres av «The Future» hadde større sammenheng mellom budskap og musikalitet. «Singularity» begynner med noe som Rednex nok hadde vært stolte av å presentere, og fortsetter rett inn i Mozarts «Eine Kleine Nachtmusik» (takk til Birgit som løste gåten for meg; helvetes chemo brain).
«Styles may blur, rhythms blend // Still, new voices will ascend // One true voice can break the mold // Write the song that no one has controlled // It’s a world of echoes we can't break, // Every tune’s a copy or remake. // We are dancing to the old refrain, // On the verge of singularity.»
De kommer heldigvis tilbake til Rockefeller i oktober. Om det finnes et band der man vet at alle konserter er vidt forskjellige men alltid spektakulære, er det dette bandet, og jeg skal dit.
Låtliste: Musick // Fluid Emancipation // Singularity // Resistencia // Love Machine // Luigi Mangione // Keep It Reel // Yes Maybe No // Allgorhythm // Das göttliche Kind
Del på Facebook | Del på Bluesky