Pearl Jam: Binaural
La oss se litt stort på det: U2 var 80-åras viktigste band. 90-tallet tilhørte Pearl Jam. Hva irene steller med for tida er foreløpig en godt bevart studiohemmelighet, men "Binaural" viser at i det minste ett av disse gigantbanda har til hensikt å prege minst ett nytt tiår. "Binaural" er et nærmest ufattelig fint album.
Tidlig på 90-tallet storma de fram som grunge-band. Grensene her er etter hvert svært så utydelige - en grunge-scene som sådan eksisterer ikke mer - men jeg tror det må være korrekt å si at Pearl Jam med åra stadig mer er blitt et streit rockeband ("Grievance" til tross). Kanskje har det først og fremst sammenheng med at de sjøl har vært med å flytte så mange merkesteiner.
I mine øyne er Pearl Jam essensen av rock, slik The Who en gang var det. Alt de gjør er rock - helt uavhengig av om sangen de framfører i andre sammenhenger kanskje helst ville vært å anse som country eller folk. Herrene Vedder, Gossard, Ament, McCready og Cameron setter Pearl Jam-stempelet på alt de gjør - og ja, de begynner å bli et band der enkeltmedlemmene er like vesentlige for helheten som tilfellet var for forrige generasjons dinosaurer; Rolling Stones, Beatles og Who.
Rolling Stones kan ikke være Rolling Stones uten Keith Richards eller Mick Jagger, og jeg mistenker Pearl Jam for å være enda mer sammensveisa. Jeg antar det er slutt den dagen en av dem sier takk og farvel - (hvilket gir anledning til å kommentere tumultene i Oasis: Den som tror Oasis på noe vis vil overleve Noel Gallagher tror samtidig på atskillig større mirakelmenn enn Julenissen. Ærlig talt: Noel Gallagher skriver sågodtsom alle låtene. I tillegg har han - når fyllebøtta av en bror har tatt'n for langt ut - sunget hele settet sjøl! Oasis uten Noel? Siden vi er i det historiske hjørnet går ordet mer enn gjerne til Keith Richards: - Give me a break... Eller som hovedpersonen sjøl muligens ville formulert seg: - Where where you, when we were gettin' high?)
Noe av årsaken til at Pearl Jam så til de grader låter som Pearl Jam, ligger i det faktum at de nærmest frenetisk stoler på egne krefter. Denne gang har de invitert noen beskjedne-men-finurlig-plasserte-strykere, men produsenten Tchad Blake har åpenbart fått klar beskjed: Pearl Jam er vokal, to gitarer, bass og trommer. Punktum.
Og hvilke gitarister! Hvilken bassist! Hvilken trommeslager! Og hvilken vokalist!
Lydbildet er åpent og variert, mye takket være Steve Gossard og Mike McCreadys hang til å skifte gitar. Akustisk, steel, clean, overstyrt... og de må ha hatt det ustyrtelig moro da de under innspillinga av "Nothing As It Seems" fikk det for seg at de skulle gå Jimi Hendrix i næringa.
I front svirrer klodens cooleste rock-vokalist, og i bunnen ligger et låtmateriale av en annen verden. "Binaural" er ikke stappa med singelhits, og det blir helt feil å si det er fordi hele albumet er én stor hit. Pearl Jam er rett og slett ikke avhengig av slikt. De veit veldig godt at den radio-DJen som appellerer til et oppegående, rock-interessert publikum uten videre kan gjøre "Binaural" til sin beste og mest fortrolige venn.
Pearl Jam later deg nemlig ikke i stikken. Aldri.
Del på Facebook | Del på Bluesky