Pearl Jam inn i evigheten
De begynner å ligne en evighetsmaskin. Og for meg må de gjerne holde på langt inn i evigheten.
De debuterte med «Ten» i 1991, fulgte opp med «Vs.» to år seinere og «Vitalogy» i 1994. Klassikere, alle som en. Hvis det fins en gullstandard innen denne rock-sjangeren, må den se sånn ut:
Eddie Vedder (vokal), Stone Gossard (gitar), Mike McCready (gitar), Jeff Ament (bass), Matt Cameron (trommer).
Produsenten Andrew Watt var knapt ett år gammel da «Ten» kom, men han ratter som om han jobba med dette bandet tidlig på 90-tallet.
Det er ikke lenger på moten å kalle det grunge, men Pearl Jam spiller fortsatt grunge – slik den oppsto i Seattle da 80-tall ble til 90-tall. Pearl Jam var alltid min favoritt, men vi som likte det, likte vel det meste innen sjangeren – Stone Temple Pilots, Alice In Chains, Nirvana, Soundgarden.
Mange av låtene er basert på riff, mer enn på Stone Gossards akkorder – og nå og da fyller produsenten rollen som tangentmann. Lyden er stor, i alle betydninger av uttrykket, og soundet er rett ut sagt himmelsk når Mike McCready slipper til med sine lange gitarsoli.
«Dark Matter» byr på en brillefin miks av ballader og uptempo rockere - mest det siste, selvfølgelig. Terningkast 100.
Del på Facebook | Del på Bluesky