Stadionrock i Spektrum

For snaue ti år kom grønsjen som en reaksjon på stadion-rocken fra 80-tallet. I kveld er det bare innendørssituasjonen som skiller Pearl Jam fra selv å bli avslørt som et enda et safe mega-band. Det låter fett, hardt og stødig, men akk så monotont når 8.000 klapper seg unisont igjennom hele konserten.

---

/ /

Av Trygve Mathiesen // 29.06.00

---

Helt på trynet av Gunnar Eide å booke inn et amerikansk band på Spektrum midt i EM, som i tillegg insisterer på å gå på scenen presis 20.30, altså rett før straffekonk'en mellom Nederland og Italia begynner.

Jeg ha'kke sett Pearl Jam siden de tidlig på 90-tallet i all hast blei flydd inn til Kalvøya for å dekke over hølet etter en artist som ikke kom. Den gang hadde de bare gitt ut Ten og bandet framsto som et hardt arbeidendeog høythoppende hardrockband med attitude.

I Spektrum i kveld klarer de ikke å fange inn folket til åpningslåta "Sometimes". Fansen sitter ennå ute på pub'er i nærheten og følger semifinalen. Men fotballhaterne som følger bandet istedet, tar imidlertid av, og bandet gir dem flere låter fra det samme albumet. Linken til heavyprogen fra 70-tallet er enerverende, selv om det stikkerseg fram noen tøffe riff inn imellom.

Publikum roper alltid på de gamle låtene, og er ikke helt fornøyd med å få servert sju låter på rad fra de to siste skivene, selv om lysdramaturgien på scenen er strålende i dobbelt forstand og spoten står på sologitaristen i stedet for Eddie Vedder.

Først på "Alive" fra debutalbumet, tar publikum av, og overtar vokalen. Total stadionversjon, men det funker takket være at Spektrum er såpass intim og lukka, så lyden holdes inne i rommet. Gitarsolo på ryggen, lyden sparker igjen for alvor, selv om bassen låter litt kontroversiell, men tøff. Full strawblight, full pupp.

Resten av setter er fra de tre første skivene og de avslutter (selvfølgelig) med "Porch", som de har gjort under nesten hele Europa-turnéen. Til ville protester går bandet av og piner publikum til det ytterste før de finner det for godt å gjeninnta tronen. Alle roper på forskjellige favoritter som er uteglemt, men flest roper på "Jeremy".

Istedet får de den REMske "Sleight Of Hand" i en litt kjedelig og slunken versjon. Ikke noe låt å svare etter dén responsen. Da funker "Do The Evolution", bedre, en smart låt med et fikst riff. Det er bra trøkk, bra gitarlyd og det søkte og sære korepartiet sitter perfekt, men de 70-talls-soloene dreper mye av glansen og gir igjen en veldig tilbake-til-barndommen-retrofølelse.

Eddie Vedder flørter med publikum om hvor bra det er å spille i Oslo, før de stormer inn i "Once" og flere gamle slagere. Men stadig ingen "Jeremy", og i det bandet drar igang "Fuckin' Up" slås lyset på i hele salen.

Her skal det hintes om at det er leggetid og her skal det tømmes. Bandet kommer seg opp i marsjfart og prøver tømme seg på sin måte. Det ronkeriffet og det groovet kan egentliug godt holde seg til klokka fire i morra tidlig, men de velger å spille den av etter fire minutter isedet.

Ingen bønn for "Jeremy" eller "Ever Flow", og vi får bare bekrefta at nok et opprørsband har klart tilvendinga til stadionformatet.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky