Charles Lloyd: Jazz? Pop? Glem det – musikk for folket.

Ikke alle kan «revolutionize music five times», som Miles Davis mente han gjorde. Men en mann som med god grunn kan si at han konstant har re-vitalisert sin musikk, heter Charles Lloyd. Han fyller 83 år i dag!


Han har spilt med The Marvels siden 2015, en jazz-kvartett han har fronta sammen med gitaristen Bill Frisell. Lenge før det, i gamle dager, ble han kobla til navn som Charles Mingus, Ornette Coleman og Eric Dolphy – among other legends. Midt på 60-tallet jobba han med Keith Jarrett (piano) og Jack DeJohnette (trommer), mens Miles Davis snuste på de samme musikantene – og selvfølgelig stakk Miles av med trofeene.

I 1966 kom han opp med «Forest Flower: Charles Lloyd at Monterey». Charles Lloyd var en av de første jazz-musikerne som solgte over én million plater, og viste faktisk vei til Miles Davis’ eventyrlige suksess med «Bitches Brew». Her hører man kanskje også forløperen til Chick Coreas Return to Forever?

Allererde på det første albumet med The Marvels, "I Long To See You" i 2016, gikk han "pop". Først med Bob Dylans "Masters Of War", så med en nydelig utgave av Billy Prestons "You Are So Beautiful" (mest kjent i Joe Cockers versjon), med selveste Norah Jones som vokalist.

I 2018 slo Charles Lloyd seg sammen med dronninga av americana – Lucinda Williams. Jeg kan bare beklage på det dypeste; jeg rakk aldri å anmelde storverket «Vanished Gardens». Du får finne fram til gullet på egenhånd.

I tillegg til å servere egne låter, henter han på «Tone Poem» fram komposisjoner signert Thelonious Monk og Ornette Coleman – og ikke minst Leonard Cohen. «Anthem» har nok aldri blitt framført i vakrere mood.

Musikken på «Tone Poem» er hva Miles Davis kalte social music. Gi faen i hvilken benevnelse kritikerne måtte velge. Dette er musikk for folket.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.