Deep Purple skinner som gull!
Jeg bare må få det ut: Jeg synes det er kjempehyggelig at Joachim Nielsen har inspirert Deep Purple. «If I Were You» minner så utrolig om «Hvis jeg var deg» at det ikke kan være et sammentreff. Kanskje ikke på teksten, da. Og det kan være det bare er i hjernen min at det låter likt. Musikk er tross alt ekstremt subjektivt. Men nå vet du det, og da kommer du også til å høre det.
Deep Purple er et band jeg har hørt på «bestandig». Jeg har til og med et par av Ian Gillans soloskiver på kassett. Da jeg så dem på Tons of Rock for to år siden låt det helt fantastisk. Jeg skrev da at «Det var ingen ting som tydet på at de fire gamle gutta (og jyplingen) på scena burde slutte å turnere», og det er samme besetningen nå som da.
At de fortsatt er bra live betyr jo ikke at de fortsatt lager bra musikk. På den annen side, Alice Cooper imponerte med «Road» i fjor, og «Invincible Shield» med Judas Priest havna på tung rotasjon da den kom i våres, så forventningene mine var høye.
Epostsamtalene mellom meg og red. Arild er tidvis korte. "- Er du på Purple? -Konsert, nei, spiller de nå? - Ny skive! -Jaaaaaaaa!!!" Dermed ble «=1» dagens musikalske selskap uti skauen blant millioner av mygg, fluer, flått og sopp. 8,78 km, 10,95 kg sopp, ett blindingbitt (biteflue som tar et jafs ut av huden så blodspruten står), utallige døde mygg og klegg og fire runder med «=1» (jeg måtte skifte til Blind Channel-spillelista etter hvert fordi insektirritasjonsmomentet krevde mer aggressiv musikk).
Riffet som åpner «Show Me» låter veldig likt et fra nye Priest-skiva, men det gjør ingenting, for det er dritfett. Det tar temmelig nøyaktig ett minutt og tre sekunder før Purple-soundet slår inn for fullt.
Jeg er litt usikker på om «keyboards» er tilstrekkelig beskrivende for Don Airey. El-orgelet er kanskje det som aller mest definerer soundet til Purple for min del.«Aller mest» er kanskje feil uttrykk. Alt ved soundet til Purple er viktig, og det er bandet sammen som utgjør det, men jeg kjenner ingen andre band der elorgel spiller så viktig rolle!
«I'm Saying Nothin'» er bluesy i sin enkelhet. Hvorvidt det var Davd Coverdales (1973-1976) periode som trigga bluesinnflytelsen skal jeg ikke si, men den ble kanskje tydeligere. Et dryss med blues er kanskje det Purple trengte for å være så utholdende og produktive gjennom sju tiår?
Greta van Fleet var siste headliner på årets Tons of Rock, og publikums dom var fullstendig polarisert. Enten festivalens absolutt beste konsert, eller den dølleste og teiteste. Kanskje er det en aldersgreie? De fremstilles som et slags tributeband til seksti- og søttitallets rockehelter, og jeg mistenker at vi som er oppvokst på Purple, Priest og Sabbath ikke nødvendigvis synes kopien er i nærheten av originalen.
I motsetning til Spidergawd som jeg synes har greid å lage sin egen stil og likevel være respektfulle overfor den tidens rockegiganter.
«=1» er alt en Deep Purple-skive skal være. Gillans stemme, Aireys elorgel, spissa riff og gode soloer, fengende rytmer og gode tekster. Hadde det ikke vært for tekstene kunne jeg faktisk trodd at denne skiva kom for lenge siden. Jeg hadde nok plassert den et sted mellom «Deep Purple in Rock» (1970) og «Burn» (1974).
Hver eneste en av låtene har så mange fantastiske kvaliteter at jeg egentlig har lyst til å omtale dem hver for seg, men skal nøye meg med å si at de innfrir med denne skiva også, og jeg håper det blir ny turné snart - for jeg danset meg gjennom skauen i går til deilig, energisk, ordentlig bra rockemusikk.
Dette er ei klassisk Deep Purple-skive, med andre ord. De har ikke laget ei skive som skal appellere til nye generasjoner, de er tro mot seg selv. Skal man rangere den ift tiår, er den helt klart mange hakk over åtti- og nittitallets litt mindre interessante utgivelser. Personlig holdt jeg det gående til «The House of Blue Light» (1987) som var helt grei, men veldig lite purplesk. «=1» (som visstnok skal bety «everything equals one») er på et langt høyere nivå, og flere av låtene har allerede funnet veien til strømmefavorittlista mi.
Kjærlighetsballade har de funnet plass til også, med «I'll Catch You». «Sex, (illegal) drugs and rock'n'roll» har blitt bytta ut med «Love, (prescription) drugs and rock'n'roll» og det er helt greit. Stemmen til Gillan (straks 79 år) holder imponerende godt. At han ikke treffer de høyeste tonene lenger spiller absolutt ingen rolle så lenge det ikke trengs på skiva! En del vokalister burde lært av ham og holdt seg til et toneleie de faktisk greier å treffe uten at det låter surt.
Sistelåta «Bleeding Obvious» er nok favoritten min. Og jeg synes det er skikkelig slemt at skiva avsluttes med ei slik perle. Jeg vil ha mer! Kravstor er jeg. Bare hør på vokalen fra 3:32, det er nesten litt Bowiesk, og fra 4:03 har jeg bare lyst til å rope «HØØØØR, HERREGUD DETTE ER SÅÅÅÅÅÅÅ BRA» - men jeg tviler på om kattene skjønner det. Jeg tror kanskje dette er den mest deeppurpleske låta på hele skiva.
Her er alle elementene som gjør dem så gigantiske. Og plutselig er det helt stille? Dårlig gjort!
Del på Facebook | Del på Bluesky