Judas Priest - på repeat, takk!
Regnet høljer ned, det er vått og grått og jeg skal frakte 1500 egg fra Kråkstad til Nesodden. Når jeg vrir om tenningsnøkkelen på Billy (min fantastiske svarte Alfa Romeo 156 SW) er det alltid like spennende å høre hva slags musikk han har tenkt å spille i dag. Rumlerumle, så hører jeg de første tonene til «Giants In The Sky» - og plutselig virker verden både lysere og triveligere!
Vi fikk singelen «Panic Attack» i november, og siden har jeg gledet meg til «Invincible Shield». Den nittende studioskiva til Judas Priest ble sluppet nesten 50 år etter debuten «Rocka Rolla». Jeg tror jeg kanskje har hørt sistnevnte en halv gang, for den var ingen höjdare. Det skulle ta ytterligere noen år før «Killing Machine» (1978) ble toneangivende for bandet, og en viktig inspirasjon for mange av metalbanda som skulle komme til å oppstå utover 1980-tallet.
Tilbake til «Giants In The Sky», som er en massiv hyllest til alle metallguruene vi har mistet de siste årene. Tekstene til Judas Priest har alltid vært behagelig fri for de første to elementene i «Sex, drugs and rock’n’roll» (av naturlige årsaker). Ikke at jeg har noe imot det, men det er litt deilig med et metallband som fokuserer på interessante tekster og ikke bare fantastisk musikk.
«The sound of their music // Alive in the cosmos // Therе's power in the air // The world is on firе // Their energies blazing // They left us all they had Homage to the legends // 'Til the bitter end // Leaving such a legacy, my friends»
Billys neste valg er «Fight Of Your Life», der teksten minner voldsomt om «Last Man Alive» av Mistra. Den italienske arbeidsgampen har god musikksmak og har funnet ut at shuffle streaming er greia i dag. Videre til «The Lodger» (skrevet av Bob Halligan Jr.) som er en skikkelig ear worm - men en fantastisk bra en! «Vengeance is mine, cried the lodger, vengeance is miiiiiiiiiine!!!»
Judas Priest anno 2024 er like solid som alltid. Er alle låtene like interessante? Aldeles ikke, men det handler nok mest om at de beste er så himla bra og det er umulig å lage ei skive der alt holder den samme høye standarden. Alt er bra. Den har gått på repeat i ei uke og jeg har fortsatt ikke hoppet over noen låter. Dette er tungmetall på sitt aller, aller beste, og jeg tipper konserten til sommeren blir et absolutt høydepunkt på Tons of Rock.
Ian Hill (bass) har vært med siden starten i 1969. Rob Halford (vokal) og Glenn Tipton (gitar, keyboards) ble med på 70-tallet, Scott Travis har trommet siden 1989 og nykommeren Richie Faulkner (gitar) ble med i 2011. Samme besetning som på Oslo Spektrum i 2018, en konsert som fortsatt er blant mine topp fem konserter noensinne.
Judas Priest er umiskjennelige i sin stil. Her er ingen overraskelser, men hvorfor endre på noe som funker så bra? Stemmen til Halford er like intenst fantastisk som alltid. Jeg skal innrømme at jeg nok gaula med da jeg var på tranebærtur sist helg og støkka sikkert noen rådyr. Jeg kan sbsolutt ikke synge, men det er så allsangpotensiale i de fleste av låtene at man nesten bare må! Skaudansbarheten er stor, selv om jeg måtte gå litt forsiktig fordi det aller meste av myra jeg var på bærtur på er dekket av skøyteis.
Luksusen med å være godt voksen? Jeg kan kose meg med gamle band som er like solide i dag som da jeg første gang begynte å lytte til dem, i forrige årtusen en gang. I fjor kom «Road» med Alice Cooper, nå har vi ny Judas Priest, snart kommer Seigmens «Resonans», og det kommer nytt fra både Laibach, Einsturzende Neubauten og Paradise Lost. Og det i tillegg til alle de nye banda!
Metal God. Jepp. Jeg er nok litt relljøs, og synes det er helt greit å tilbe Rob Halford og hans kattungesekt.
Del på Facebook | Del på Bluesky