Masse energi og svette - Blind Channel

Etter mitt første møte med finnene på John Dee for temmelig nøyaktig et år siden, har jeg fulgt dem og gledet meg til neste skive. Jeg er veldig glad for at mine beregninger om ny skive i år holdt stikk!


De har fristet oss med smakebiter gjennom fjoråret i form av kvartalsmessige utgivelser - «Flatline», «Happy Doomsday», «Deadzone» og «Die Another Day». Jeg har fulgt dem på Instagram fordi de har en rimelig kul konto og poster mye oppdateringer.

Det dukker stadig opp musikksnutter, og jeg må bare innrømme det: Jeg synes finsk «violent pop» (som de sjøl kaller seg) er dritkult. At Joel Hokka har en egen konto der han deler alt fra hårtips til musikk, ser jeg på som bonus. The Rasmus er som kjent en av mine guilty pleasures. «Rise» (2022) kalte jeg en rocka popskive, og jeg tror kanskje «Exit Emotions» havner der også.

Dog skrives dette delvis med bakgrunn i de fire låtene de allerede har sluppet.

Det som slår meg er at når jeg hører disse fire låtene sammen, får de en helt annen dybde enn hver for seg. Tekstene er faktisk overraskende dype.

Videoen til «Deadzone» har sin egen Karen.

Videoene til Blind Channel er i det hele tatt fantastisk underholdende og vellagde, og med et veldig klart budskap.

Om du trodde «Die Another Day» er noe 007-relatert, lytt til teksten. Mental helse, folkens, en av mine fanesaker uten at jeg skal tvære ved det – les heller anmeldelsen min av «Black Hole» om du trenger litt påfyll.

All my scars // are a work of art // falling apart // is where my story starts // Cause lately I’ve been looking hard // where is my love // where is my luck // where is my faith // my reason to die another day

Vi har alle arr. Noen synes dårligere enn andre. Vi har alle dårlige dager. Skremmende mange av oss er på evig leiten etter å finne «my reason to die another day».

Jeg må også innrømme at jeg nok er litt uenig med meg sjøl da jeg skrev at Blind Channel ikke minner om Linkin Park. Muskelminne er snodig – og i motsetning til Linkin Park, som jeg aldri fikk oppleve live, forsterkes lyttingen av energien fra konserten i fjor. Jeg skal aldeles ikke påstå at jeg har danset meg gjennom skauen til det i dag, da trasking i halvmeterhøy råtten snø handlet mer om å ikke tryne mer enn høyst nødvendig (og hvertfall ikke i bekken som var blitt en ælv) - men jeg gleder meg som en unge til de kommer tilbake til Oslo i april.

Jeg skal overhodet ikke trekke parallellen mellom teksten til «Die Another Day» og at Chester Bennington, vokalist i Linkin Park, ikke lenger er blant oss. «Where’s The Exit» vil alle fans av Linkin Park digge. «Wolves in California» er klassisk hardcore. Introen minner meg om Rage Against The Machine.

Blind Channel har to vokalister, Joel Hokka og Niko Moilanen, og det funker utrolig bra. De utfyller hverandre helt perfekt. Joonas Porko på gitar, Olli Matela på bass, Tommi Lalli på trommer og Aleksi Kaunisvesi på perkusjon driver rytmene hardt, og dette er så melodiøst og energisk at jeg gleder meg – om det er mulig – enda mer til konserten i april enn før skiva kom. Jeg er litt usikker hva jeg forventa sist, men jeg fikk garantert noe helt annet enn jeg forventa. I år er jeg forberedt på massivt med energi, svette og fantastisk musikk!

Sammenligningen med Bring Me The Horizon er forståelig på papiret. Jeg var på konserten med Bring Me The Horizon og har hørt på det de har gitt ut siden, og der Blind Channel lager musikk for seg, virker det som Bring Me The Horizon lager det de tror publikum vil høre. Kjedelig men salgbart boyband, med andre ord.

Men finnene, de har fenget interessen min. Det er noen konserter jeg har gledet meg til i år. Avatar, Spidergawd og LP er blant dem – og det er mye bra fremover – men jeg tror kanskje Blind Channel blir litt rosinen i pølsa for vårens konserter. De og VV på vårparten, og Apocalyptica til høsten. Det er i det hele tatt mye bra musikk fra Finland (nå mangler bare en konsert med The Rasmus så er jeg hæppi).

Jeg skal gjenta meg selv litt: Oslos metallpublikum, kjenn deres besøkelsestid! Blind Channel er energetisk og rått og vel verdt å få med seg!

Låtliste: Where’s The Exit // Deadzone // Wolves in California // XOXO (feat. From Ashes to New) // Keeping it Surreal // Die Another Day (feat. Røry) // Phobia // Happy Doomsday // Red Tail Lights // Not Your Bio // Flatline // One Last Time... Again


Del på Facebook | Del på Bluesky

Blind Channel innfrir igjen

(26.04.24) Andre mars tjuetjuetre. Blind Channel hadde knapt gått av scenen og tonene til «Backstreet’s Back» ljomet over PAen før jeg begynte å glede meg til neste konsert med dem. Det var første gang jeg så dem, på John Dee, rett og slett ved en tilfeldighet (jeg hadde ingen andre konserter den uken), men min første tanke da de var ferdigspilt var at dette må jeg se igjen.


Hvorfor denne skepsisen til finske band?

(09.03.23) Jeg trodde aldri jeg skulle være på en konsert noensinne med så høy kvinneandel. Det var relativt færre kvinner som så Johnny Depp på Sentrum Scene i fjor (heldigvis var det ingen keitete momenter med truser på scenen under Blind Channel). Det var antageligvis lavere andel kvinner på scenen under en kursavslutningskonsert med AKKS (Alle Kule Kvinner Speller) i gamle dager!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.