De tar kvelertak på de fleste

Jeg innrømmer gladelig å være teknologisk inkompetent på enkelte områder. Strømming er en av dem. Fra tid til annen prøver jeg meg på strømmetjenester, og det pleier gå skikkelig gæli. "Kan du anmelde Kvelertaks nyeste", spurte Arild. Mnjaaaaaa jeg kan prøve og forklarte litt om mine elendige erfaringer med strømming... "Det er håpløst, men vi gir oss ikke!" sendte han som svar. Challenge accepted!

Av Siri Bjoner // 08.10.23

Til slutt funker det, og jeg kan endelig sette meg til og lytte til "Endling". Femte skiva til Kvelertak, andre skiva med Ivar Nikolaisen på vokal og Håvard Takle Ohr på trommer samt første skiva jeg hører med dem. Ja, jeg veit, jeg er fortsatt rimelig bakpå når det gjelder band som startet etter årtusenskiftet!

Mitt første møte med bandet var i sommer på Tons of Rock, mitt andre var da jeg delvis greide høre på "Endling" på toget hjem fra en PET scan fredag da jeg fremdeles var lettere radioaktiv (det er morsomt å være forsøksobjekt og jeg tror muligens det var derfor jeg faktisk forsto hva Nikolaisen sang) og mitt tredje på Sentrum Scene samme kveld.

Dog er man oppvokst med hundrevis av gode konserter på 90-tallet, med norsk hardcorepunks gylne tidsalder og ikke minst oppstarten til Turboneger. Sammenligningen er ikke tilfeldig. Jeg var i grunnen glad for at det ikke var jeg som anmeldte dem på Tons of Rock i fjor, for jeg savnet 90-tallets Turbo og jeg måtte jo le litt innvendig da dørvakta fredag sa "jeg syntes de var bedre med forrige vokalisten". Jeg tipper det hører til sjeldenhetene at et band bytter vokalist og en gammel fan foretrekker den nye! Dette gjelder for øvrig ikke bare vokalister, jf "Pantera i dag er bare et coverband".

Kvelertak, altså. "Endling". Ti låter, 51 minutter og fire sekunder. Inkluderer "Skoggangr" (som jeg synes er dritfet og innrømmer å ha spilt noen ganger allerede).

"Endling" begynner med "Krøterveg Te Helvete" og et langt instrumentalparti som låt rimelig grusomt rett fra mobil, men med Åttitimer'n (seffers har hodetelefonene navn) er det knallbra. Det er fett. Det funker. Deretter går det slag i slag med melodiøs, tungsomfy rock. Dagens Kvelertak har tre gitarister: Vidar Landa, Maciek Ofstad og Bjarte Lund Rolland - og det hører man. Masse deilig gitar, og bassist Marvin Nygaard lager ytterligere dybde.

Etter et par gode gjennomlyttinger tror jeg dommen må bli at det ikke er usannsynlig at den havner på husmalespillelista neste år (sammen med Pantera, Alice in Chains og Linkin Park). Tøft nok til å gi masse energi når man står øverst i en stige som vaier lett i vinden og skal male et fem meter høyt hus, samtidig som man kan kontrollere rockefoten.

Melodiøst rått, variert og sammenhengende. Ei spennende skive fra et spennende band som jeg heldigvis har fått med meg før de legger opp, og dermed har mulighet til å se live mange ganger! Kanskje jeg greier å rote meg ned i moshpiten også.

Noen band bytter genre mellom hver skive. Kvelertak holder seg til en trygg genremix som funker for dem - uten at det blir kjedelig eller uinteressant. Dessuten har de rimelig bra tekster (nå som jeg har blitt delvisheldigital og dermed ikke har fysisk cover å lese låttekstene fra, er det veldig deilig å kunne lese dem på nett). Jeg har ingen problemer med å skjønne at Kvelertak appellerer til mange forskjellige typer fans, for samspillet mellom de spennende melodiene og stemmen til Nikolaisen er rimelig unik i en verden der det meste fort kan bli intetsigende.

Anbefales? Absolutt!