Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland

Richard Gallianos musikalske jordomseiling

Galliano begynner å klimpre på trekkspillet - heter det klimpre, da? - og jeg fraktes umiddelbart til film noirens Paris. Smale skitne gater med fortauskafeer der dampen stiger opp, det drikkes billig rødvin fra strådekte flasker og svarte magre katter svinser innimellom sykler og søppel.


Richard Galliano New York Tango Trio / Cosmopolite / 27.09.23


Så kommer Adrien Moignard (gitar) og Diego Imbert (kontrabass) ut på scena og bildene flytter seg over havet, til den koselige landsbykafeen eller var det bare hagen med mangefargete lys og feststemte mennesker i "Strictly Ballroom" som jeg virkelig må se snart igjen.

Sang tre og vi er i en mørk og svett liten bar i New Orleans. Like plutselig er vi tilbake i Paris, denne gangen i en klassisk og elegant lounge der alle kvinnene har strenge bober og høye stiletthæler og nipper til sin dry martini mens gubbene drikker calvados on the rocks.

Ikke aner jeg om franske fornemme menn drikker slik, men tenk så heldig jeg er som får sitte her og bli transportert jorda rundt!

Tilbake til Argentina, Madonnas Eva Peron danser en rå tango med Antonio Banderas. Det er en fryd å se hvordan fingrene danser over knappene og strengene og ja, det gjelder alle tre. Fantastisk dyktige! Gleden fra scenen sprer seg i hele lokalet. Trekkspill byttes ut med mellowtone for "Blue River", eller er det "Moon River" den egentlig heter. Galliano er et unikum. At han er verdens beste trekkspiller - eller heter det trekkspillist? - er det ingen tvil om.

Vi havner tilbake på det store lerretet, med noe som hadde passet i den franske klassikeren "L'ours" eller kanskje "La maison assassinée". Så underlig at jeg får assosiasjoner til noen av de vakreste franske filmene jeg har sett.

Av og til sliter jeg med å finne ord som er sterke nok til å beskrive det jeg har opplevd, for det er så utsøkt, så raffinert, så elegant og stormende og jeg kommer ikke over hvor dyktig Galliano er. Fra de spedeste toner til den voldsomste orkan, alltid intenst og vakkert og jeg sitter og er litt fjetret og tenker igjen så heldig jeg er som får oppleve dette!

"Konserter jeg tror du vil like" heter epostkorrespondansen mellom Cosmo-Julie og meg, og hun har helt rett bestandig. Det er så deilig å kunne være litt lat og kjenne folk som bare sier "dette liker du", for det gjør jeg alltid!

Fem år har gått siden Galliano sist gjestet Cosmopolite, og dette er fjerde besøket. Jeg håper han kommer snart igjen. Da vil jeg anbefale at du kjøper billett tidlig, for det var nesten helt fullt, og dette vil du absolutt ikke gå glipp av! Sjøl må jeg rote frem litt dvd'er for her skal det nytes.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


Oh Lord! Som Paal Flaata synger Elvis!

(17.10.25) Han er en makeløs flink sanger. Herregud - Paal Flaatas barytonrøst er hjerte og smerte, herfra inn i evigheten.