This Year's Winner: Billie Eilish

Hun er 19 år, og har allerede i to år stått på pallen i øvelsen Verdens Største Popstjerne. Det skal sterke skuldre til å takle noe sånt.


Billie Eilish ser ut til å gi faen i det meste – utenom musikken. Hun kler seg i posete gevanter som om hun var på vei til et undergrunnsparty for freakere, for neste dag å dukke opp på forsida av Vogue i korsett. Kritikken hagler, uansett hva hun gjør.

Men hun insisterer på å gjøre akkurat hva hun sjøl vil, til enhver tid. Sommeren 2021 må hun være klodens kuleste feministikon, kanskje sammen med Olivia Rodrigo. «Your Power», som hun synger. Her har du "Lost Cause":

Alt jeg skreiv om debutalbumet «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» kan jeg skrive om oppfølgeren. Dette er grenseløst nydelig popmusikk.

Og hun skriver poesi. Mange av hennes tekster kunne vært utgitt som rein lyrikk. Personlig så det holder, likevel aldri direkte (sjøl)utleverende. Tittelkuttet kunne vært litt jazzete populærmusikk på '50-tallet, før den midtveis totalt skifter karakter:

Musikken beskrives best som at den er Billie Eilishsk. Mange stjerner i popmusikken jobber et langt liv for virkelig å finne sin egen stemme. Billie Eilish gjorde det da hun var tenåring.

Er låtene og arrangementene tilbakeskuende? Både og. På den ene sida kunne disse sangene vært lagd for 50 år siden. På den andre sida – ingen gjorde det! Som original artist og utøver befinner hun seg i klasse med Billie Holiday. Oppå det hele er hun altså sin egen komponist.

Man skal være forsiktig med bruken av adjektiver, ikke minst i popmusikken. Men dette er helt sant: Billie Eilish er en sensasjon av det nærmest utenomjordiske slaget.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Eilish befester sin stilling

(22.05.24) Et lite hvileskjær? Hun har råd til det. Det virker som om hun har vært her lenge, men den unge kvinnen fra Los Angeles kan fortsatt se fram til å fylle 23.


Billie Eilish sprenger taket så diamantene spruter

(06.10.21) I tilfellet Billie Eilish er det på sin plass å bruke slagordet fra en norsk sjokoladefabrikk: «Ingen over, ingen ved siden.» Nå topper hun plakaten under neste års Glastonbury-festival.


Hvilken vakker James Bond-låt!

(15.02.20) Når du som tenåring kommer fra dette med integriteten i behold. Ja, hva skal man si? I tilfellet Billie Eilish blir faktisk ord fattige.


Billie Eilish og Lana Del Rey - presented by Alicia Keys

(09.02.20) Jeg ser Alicia Keys som vertinne for årets Grammy-utdeling, og kommer på at jeg må si noen ord om to helt vesentlige utgivelser fra 2019 som jeg aldri fikk skrevet om. Nå når PULS er på lufta igjen, blir alt liksom så mye enklere.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.