Billie Eilish og Lana Del Rey - presented by Alicia Keys
Jeg ser Alicia Keys som vertinne for årets Grammy-utdeling, og kommer på at jeg må si noen ord om to helt vesentlige utgivelser fra 2019 som jeg aldri fikk skrevet om. Nå når PULS er på lufta igjen, blir alt liksom så mye enklere.
Først til Grammy-grossisten av året, Billie Eilish. Hun skriver og produserer låtene sine sammen med sin bror, Finneas O’Connell. Det virker som det hele starta som en avart av det gamle NRK-programmet «Fysikk på roterommet». Hos søsknene Billie og Finneas ble det «Musikk på roterommet.».
Ut av kaos kommer orden, er det vel noe som heter. Med albumet «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» ble det orden så det holder. Vi snakker om popmusikk som er strippa til beinet. Gode låter, pakka inn i et lydbilde som er … nesten fri for instrumenter. Ei stortromme her, en bass der, noen synthlyder – faktisk også en gitar, tror jeg, og en mandolin. Men alt i alt er dette elektronisk pop. Musikk skapt av menneskehender- og hoder. Men der det så godt som utelukkende trykkes på knotter og tangenter.
Jeg har ikke sjekka hvordan sluttresultatet ble til, reint teknisk. Men det fins ingen ting på dette albumet som ikke kunne vært produsert på roterommet.
Det er i bunn og grunn et temmelig dystert album. Sangene bærer bud om ei ung dame som er usikker, kanskje i tvil om sin seksuelle legning, en tenåring som til og med setter ord på tanker om å begå selvmord. Heldigvis ble det heller til en milliard strømminger på Spotify. «Bad Guy» og «When The Party’s Over» har for lengst oppnådd klassikerstatus.
Billie Eilish viser til Lana Del Rey som en av sine største inspirasjonskilder. Hører du på «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» og «Norman Fucking Rockwell!» er det musikalsk familiære slående. Når Billie Eilish stakk av med det meste i årets Grammy, er sannheten at statuettene like gjerne kunne tilfalt Lana Del Rey.
«Norman Fucking Rockwell!» er mye mer organisk produsert enn «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?», med det akustiske pianoet i sentrum. Tidvis byttes pianoet ut med en akustisk gitar, men sånn er det i popmusikken: Er låta fin, selve komposisjonen – ja, så kan kompet være nærmest hva som helst.
Kunne Eric Clapton gjøre «Wonderful Tonight» til en dårlig låt, om han så framførte den som visesang? Med akustisk gitar, helt aleine? Neppe.
Så har jeg endelig fått sagt det. Lana Del Rey og Billie Eilish. For noen damer. Jeg starta disse betraktningene med Alicia Keys. Og jeg skjønner Bob Dylan godt:
I was thinkin' 'bout Alicia Keys, couldn't keep from crying
When she was born in Hell's Kitchen, I was living down the line
I'm wondering where in the world Alicia Keys could be
I been looking for her even clear through Tennessee
Enkelt sagt: Dagens popmusikk er proppfull av suverene damer.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Queen of New York – Alicia Keys
(12.12.20) 12.desemberluka til Rønsen: - I was thinking about Alicia Keys …
Nå ruler de mørkhudete kvinnene, for alvor!
(09.11.16) Beyoncé – Solange – Alicia Keys. Snakk om å ta grep om moderne popmusikk!