Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon
Foto: Norsk Filmdistribusjon

Hvilken film om Billie Holiday!

En fantastisk film, om ei enda mer fantastisk dame. Billie Holiday. Lady Day.


Andra Day, Trevante Rhodes, Garrett Hedlund / The United States vs. Billie Holiday / Hulu, Norsk Filmdistribusjon


Det var på tide denne filmen kom, og den som tror at én sang ikke kan sende sjokkbølger inn i storpolitikken – ja, vedkommende må faktisk se denne filmen. Det handler om «Strange Fruit», og jeg kommer til saken.

Har noen hatt større innflytelse på jazzvokal? Ella Fitzgerald, kanskje. Men der stopper også enhver likhet mellom de to, bortsett fra hudfargen. Men Ella var høyt elska, helt til topps i the establishment. Ella oppførte seg, she behaved - som det vel heter. Gjorde som det var forventa av en fetert superstjerne.

Billie Holiday var Ellas strikte motsats; gjorde absolutt alt unge damer ikke skulle gjøre - og fikk svi. Derfor er filmens tittel helt presis: «The United States vs. Billie Holiday».

Hun ble døpt Eleanora Fagan, 7. april 1915 i Philadelphia. Voldtatt som 10-åring, tvunget inn i prostitusjon i Harlem som tenåring. Hennes helt spesielle vokaltalent ble oppdaga av talentspeideren John Hammond i 1933, og før året var omme hadde hun gjort sine første innspillinger under ledelse av selveste Benny Goodman (1909-86).

Sangen «Strange Fruit» står sentralt i hennes katalog, og filmen snurrer hele tida rundt denne komposisjonen. Når du hører den, er det ikke gitt at du forstår hva den handler om. Men den handler om lynsjing av afro-amerikanere – og alle visste hva Lady Day sang om.

Sangen ble rett og slett forbudt, FBI nekta den framført. Gjennom hele sin karriere ble Lady Day således forfulgt av FBI – «The United States vs. Billie Holiday». Hun var heroinist, men forsøkte nå og da å komme seg ut av misbruket. Når sjansen bød seg, sørga FBI for å plante stoff på henne, slik at hun kunne fengsles.

Den superpopulære vokalisten Billie Holiday ble de amerikanske myndighetenes viktigste fiende, på linje med alt som kunne smake av «kommunisme» under McCarthy-tida. Hvorfor? Fordi hun nekta å innrette seg etter forbudet mot å synge «Strange Fruit».

Filmen er storslått. Nydelige bilder og fantastiske skuespillere. Andra Day gjør en spektakulær figur i hovedrollen – og hun synger helt likt som og like fint som Billie Holiday!

Det fins likevel et stort «men» ved filmen. FBI-agenten «Jimmy» plasseres helt sentralt, og blir hva som på ny norsk kalles «embedded». Som FBI-agent er hans oppgave å spionere på Billie Holiday, aller helst finne bevis som gjør ham i stand til å pågripe henne. I stedet ender han opp som hennes elsker.

Filmatisk fungerer dette helt ypperlig, men er det sant? Jeg har forsøkt å dykke i mange kilder, men ingen synes å kunne bekrefte denne historieframstillinga. Derfor framstår dette regigrepet smått mystisk. Billie Holidays liv var da vitterlig spektakulært nok som det var! Og hun hadde høyst sannsynlig så mange «forbindelser» at det burde være unødvendig å sende en FBI-agent inn i rekka av hennes elskere.

Andra Day har allerede vunnet en Golden Globe for sin rolle, og du får ikke rare oddsen om du tipper at flere utmerkelser er i vente. Hun gjør en fantastisk rolle, i en fantastisk flott film.

Billie Holiday (1915-59) ble i 1991 posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame, og gjorde én konsert i Oslo. 7. februar 1954 sto hun på scenen i Colosseum kino.

«The United States vs. Billie Holiday» har kinopremiere 11. juni.



Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Holiday: Lady Day: The Best Of Billie Holiday

(31.01.02) Det har vært skrevet spaltemil og snakket i flere år om Billie Holiday (1915-1959) - om hennes liv og hennes karriere. Vi snakker om kanskje historiens mest omtalte vokalformidler, både på grunn av hennes vokale og musikalske kvaliteter og på grunn av hennes tragiske og høyst spesielle liv. På denne dobbelt-CDen før vi høre 36 av hennes store innspillinger fra den første delen av hennes karriere - fra 1935 og fram til 1942.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.