Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon Foto: Norsk Filmdistribusjon
Foto: Norsk Filmdistribusjon

Hvilken film om Billie Holiday!

En fantastisk film, om ei enda mer fantastisk dame. Billie Holiday. Lady Day.


Andra Day, Trevante Rhodes, Garrett Hedlund / The United States vs. Billie Holiday / Hulu, Norsk Filmdistribusjon


Det var på tide denne filmen kom, og den som tror at én sang ikke kan sende sjokkbølger inn i storpolitikken – ja, vedkommende må faktisk se denne filmen. Det handler om «Strange Fruit», og jeg kommer til saken.

Har noen hatt større innflytelse på jazzvokal? Ella Fitzgerald, kanskje. Men der stopper også enhver likhet mellom de to, bortsett fra hudfargen. Men Ella var høyt elska, helt til topps i the establishment. Ella oppførte seg, she behaved - som det vel heter. Gjorde som det var forventa av en fetert superstjerne.

Billie Holiday var Ellas strikte motsats; gjorde absolutt alt unge damer ikke skulle gjøre - og fikk svi. Derfor er filmens tittel helt presis: «The United States vs. Billie Holiday».

Hun ble døpt Eleanora Fagan, 7. april 1915 i Philadelphia. Voldtatt som 10-åring, tvunget inn i prostitusjon i Harlem som tenåring. Hennes helt spesielle vokaltalent ble oppdaga av talentspeideren John Hammond i 1933, og før året var omme hadde hun gjort sine første innspillinger under ledelse av selveste Benny Goodman (1909-86).

Sangen «Strange Fruit» står sentralt i hennes katalog, og filmen snurrer hele tida rundt denne komposisjonen. Når du hører den, er det ikke gitt at du forstår hva den handler om. Men den handler om lynsjing av afro-amerikanere – og alle visste hva Lady Day sang om.

Sangen ble rett og slett forbudt, FBI nekta den framført. Gjennom hele sin karriere ble Lady Day således forfulgt av FBI – «The United States vs. Billie Holiday». Hun var heroinist, men forsøkte nå og da å komme seg ut av misbruket. Når sjansen bød seg, sørga FBI for å plante stoff på henne, slik at hun kunne fengsles.

Den superpopulære vokalisten Billie Holiday ble de amerikanske myndighetenes viktigste fiende, på linje med alt som kunne smake av «kommunisme» under McCarthy-tida. Hvorfor? Fordi hun nekta å innrette seg etter forbudet mot å synge «Strange Fruit».

Filmen er storslått. Nydelige bilder og fantastiske skuespillere. Andra Day gjør en spektakulær figur i hovedrollen – og hun synger helt likt som og like fint som Billie Holiday!

Det fins likevel et stort «men» ved filmen. FBI-agenten «Jimmy» plasseres helt sentralt, og blir hva som på ny norsk kalles «embedded». Som FBI-agent er hans oppgave å spionere på Billie Holiday, aller helst finne bevis som gjør ham i stand til å pågripe henne. I stedet ender han opp som hennes elsker.

Filmatisk fungerer dette helt ypperlig, men er det sant? Jeg har forsøkt å dykke i mange kilder, men ingen synes å kunne bekrefte denne historieframstillinga. Derfor framstår dette regigrepet smått mystisk. Billie Holidays liv var da vitterlig spektakulært nok som det var! Og hun hadde høyst sannsynlig så mange «forbindelser» at det burde være unødvendig å sende en FBI-agent inn i rekka av hennes elskere.

Andra Day har allerede vunnet en Golden Globe for sin rolle, og du får ikke rare oddsen om du tipper at flere utmerkelser er i vente. Hun gjør en fantastisk rolle, i en fantastisk flott film.

Billie Holiday (1915-59) ble i 1991 posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame, og gjorde én konsert i Oslo. 7. februar 1954 sto hun på scenen i Colosseum kino.

«The United States vs. Billie Holiday» har kinopremiere 11. juni.



Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Holiday: Lady Day: The Best Of Billie Holiday

(31.01.02) Det har vært skrevet spaltemil og snakket i flere år om Billie Holiday (1915-1959) - om hennes liv og hennes karriere. Vi snakker om kanskje historiens mest omtalte vokalformidler, både på grunn av hennes vokale og musikalske kvaliteter og på grunn av hennes tragiske og høyst spesielle liv. På denne dobbelt-CDen før vi høre 36 av hennes store innspillinger fra den første delen av hennes karriere - fra 1935 og fram til 1942.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.