Billie Eilish befester sin stilling

Et lite hvileskjær? Hun har råd til det. Det virker som om hun har vært her lenge, men den unge kvinnen fra Los Angeles kan fortsatt se fram til å fylle 23.


Hva hun har oppnådd, etter at «Bad Guy» fra debutalbumet «When We Fall Asleep, Where Do We Go?» slo ned som en bombe i pop-verdenen. Da viste kalenderen 2019, og jenta var 17 år ung. To år seinere kom «Happier Than Ever».

Siden den gang har hun blitt innlemma i det celebre selskap av James Bond-komponister/artister med «No Time To Die», og erobra en Oscar med «What Was I Made For», en slags tittelmelodi i kassasuksessen «Barbie».

Så hva finner hun på, med sitt tredje album? Ikke så mye. «Bad Guy» var smått revolusjonerende i all sin nakenhet, og hun befinner seg stadig helt «der nede». Soundet er silkemykt. Nesten sånn at alt kunne vært spilt med harpe som eneste akkompagnement.

Hun har med seg en haug musikere i studio, men ofte lyder det som om de gjør alt de kan for ikke å være til stede. Hennes bror Finneas O’Connell ser ut til å styre det meste.

Unntaket fra det velkjente Billie Eilish-soundet har fått tittelen «The Greatest». Midt i det lavmælte får vi pauker og basuner! Praktfullt!

Billie Eilish har ikke funnet opp hjulet nok en gang, men leverer en solid tredje runde.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Eilish sprenger taket så diamantene spruter

(06.10.21) I tilfellet Billie Eilish er det på sin plass å bruke slagordet fra en norsk sjokoladefabrikk: «Ingen over, ingen ved siden.» Nå topper hun plakaten under neste års Glastonbury-festival.


This Year's Winner: Billie Eilish

(02.08.21) Hun er 19 år, og har allerede i to år stått på pallen i øvelsen Verdens Største Popstjerne. Det skal sterke skuldre til å takle noe sånt.


Hvilken vakker James Bond-låt!

(15.02.20) Når du som tenåring kommer fra dette med integriteten i behold. Ja, hva skal man si? I tilfellet Billie Eilish blir faktisk ord fattige.


Billie Eilish og Lana Del Rey - presented by Alicia Keys

(09.02.20) Jeg ser Alicia Keys som vertinne for årets Grammy-utdeling, og kommer på at jeg må si noen ord om to helt vesentlige utgivelser fra 2019 som jeg aldri fikk skrevet om. Nå når PULS er på lufta igjen, blir alt liksom så mye enklere.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.