Foto: Lars Crommelinck Photography, via Wikipedia

Hvilken vakker James Bond-låt!

Når du som tenåring kommer fra dette med integriteten i behold. Ja, hva skal man si? I tilfellet Billie Eilish blir faktisk ord fattige.


Billie Eilish, som fyller 19 i desember, er den yngste artisten som noen gang har fått det høyst ærefulle vervet å framføre en James Bond-låt. Det legendariske James Bond Theme. 18-åringen har ikke bare rollen som vokalist. Det er også hun som har skrevet sangen.

«No Time to Die» er en nedstrippa låt, til James Bond å være. Vi er vant til bomber og granater – «Goldfinger» og «Live and Let Die» etc. etc. Billie Eilish gjør det som hun pleier. Dempede keyboards i forskjellige varianter. Nydelig avstemt mot en fin tekst – helt sant! – om svik.

Fool me once, fool me twice
Are you death or paradise?
Now you’ll never see me cry
There’s just no time to die

Noen «store» Bond-effekter? Ikke egentlig, selv om det store orkesteret mot slutten er Bond-aktig. Og avslutnings-akkorden er James Bond-musikken i et nøtteskall.

Bedre kan ikke en så storslagen oppgave utføres.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Eilish befester sin stilling

(22.05.24) Et lite hvileskjær? Hun har råd til det. Det virker som om hun har vært her lenge, men den unge kvinnen fra Los Angeles kan fortsatt se fram til å fylle 23.


Billie Eilish sprenger taket så diamantene spruter

(06.10.21) I tilfellet Billie Eilish er det på sin plass å bruke slagordet fra en norsk sjokoladefabrikk: «Ingen over, ingen ved siden.» Nå topper hun plakaten under neste års Glastonbury-festival.


This Year's Winner: Billie Eilish

(02.08.21) Hun er 19 år, og har allerede i to år stått på pallen i øvelsen Verdens Største Popstjerne. Det skal sterke skuldre til å takle noe sånt.


Billie Eilish og Lana Del Rey - presented by Alicia Keys

(09.02.20) Jeg ser Alicia Keys som vertinne for årets Grammy-utdeling, og kommer på at jeg må si noen ord om to helt vesentlige utgivelser fra 2019 som jeg aldri fikk skrevet om. Nå når PULS er på lufta igjen, blir alt liksom så mye enklere.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!