Er Jaga Jazzist prog eller retro?
Jaga Jazzist har holdt på i noen år, faktisk et par tiår – de feirer 25 år som plateartist i år. Helt fra sin spede start til dagens stjernestatus har de blitt betrakta som et framtidsretta band, nærmest revolusjonerende. Hvor står de i dag?
Det er fort gjort å trekke åpenbare paralleller i dagens musikkliv. Motorpsycho har til og med lagd et album med samme tittel! Ola Kvernberg med sitt «Steamdome» ligger enda klarere i dagen – Ola Kvernberg og Jaga Jazzist driver på sett og vis med nøyaktig det samme.
Internasjonalt er det ikke helt av veien å peke på Kamasi Washington, som beveger seg i retninger vi ikke alltid har like stor sans for.
Men jeg vil egentlig mye lenger tilbake i tid. Hva med 1970 og 1971? Hva skjedde rundt superbanda Chicago og Blood, Sweat & Tears i disse åra? Veldig mye, for å si det enkelt. For her var det snakk om revolusjon! De oppsto samtidig som Miles Davis og alle hans etterkommere – Weather Report, Mahavishnu Orchestra, Tony Williams Lifetime – gjorde revolt med sin helinstrumentale jazzrock.
Chicago og Blood, Sweat & Tears hadde en helt annen tilnærming. Der Miles Davis tilnærma seg rock og funk fra ståsted jazz – og strengt tatt veldig mye blues – kom Chicago og Blood, Sweat & Tears fra mer hippie-orientert miljø. I utkanten av, og i forfølgelsen av Summer of Love. Men da var også alt lov.
Begge banda besto av ekstremt flinke musikere, og like flinke vokalister. Og ikke minst fantastiske komponister. De utvida rock (og pop) i alle mulige retninger. Til gospel, til jazz – ja, til og med til den europeiske, klassiske musikken. Hør side 3 på «Chicago II», og du skjønner hva jeg mener.
Vil du høre likhetene mellom Chicago, Blood, Sweat & Tears og Jaga Jazzist? Jeg anbefaler «It Better End Soon» fra «Chigago II» (1970) og «Redemption» fra «B,S&T, IV» (1971). «The Shrine» på årets live-utspill fra Jaga Jazzist er faktisk Chicago opp ad dage!
Er det ikke funk de spiller, under gitaristen Terry Kaths solo? Nøyaktig hva Miles Davis og James Brown stelte med på samme tid?
(Det hører med til historia at Chicago med åra ble et helt annet band, som etter hvert ikke hadde noe med det tidlige Chicago å gjøre – men det får bli en annen historie.)
Så hva mener jeg om «The Tower»? Jeg liker det godt, uten at jeg syns det har samme draiv som «Steamdome II». Men først og fremst har albumet altså fått meg til å dykke i musikkhistorie.
"The Tower" lanseres som en film fra et live-sett bandet gjorde på toppen av Økern kulturtårn på Oslos østkant. Musikken bygger på låtene fra "The Pyramid".
Det er fascinerende å se at et band som i dag oppfattes som progressivt, til de grader slekter på musikken innovative 20-åringer kom opp med på andre sida av Atlanterhavet for 50 år siden.
Del på Facebook | Del på Bluesky