Et musikalsk univers av de helt sjeldne
Kan jazz, framført av et 60 manns orkester, bli populært i hiphop-kretser?
Det er sånn i musikkens verden, at noen artister lever sine helt egne og ganske spesielle liv. Vi har opplevd det samme med e.s.t. og Tingvall Trio. Det må handle om attitude, jeg kan ikke skjønne annet. Kendrick Lamar representerer noe av det samme, bare fra motsatt vinkel. Han er hiphop’er, men blander inn såpass mange jazzlignende element at han blir interessant for jazzpublikumet.
Men altså – når det gjelder «The Epic»; glem alt som har med hiphop å gjøre. Vi snakker stor musikk, i alle betydninger av ordet. Vel organisert og arrangert - og sånn må det nesten bli, når man lar 60 musikere og vokalister delta. Solistene, altså septetten til Washington, spiller mest jazz slik vi kjenner den fra John Coltranes storhetstid. Stilmessig er vi tidvis også nær hard bebop, slik Miles Davis spilte på "Miles Smiles".
Nå som vi feirer 50 års jubileet til «A Love Supreme» er det ikke vanskelig å la tankene fly i den retning. Skal jeg gjøre det enda litt mer komplisert? Deler av blåserarrangementene minner om Chicago, den gang bandet var verdt å høre på – altså før gitaristen Terry Kath valgte russisk rulett.
Jeg kommer til å tenke på Kjartan Kristiansen, som beskriver DumDum Boys som kaos med militær presisjon. Musikken på «The Epic» kan lyde kakafonisk, men det hele foregår med et solid partitur i bunnen.
Som du skjønner. Dette er et album som krever å få tale sitt eget språk. Du gjør lurt i å lytte - og det kan du gøre i ikke mindre enn tre timer!
KAMASI WASHINGTON
The Epic
Brainfeeder
Del på Facebook | Del på Bluesky