- You're Goddam Right!

De spilte hver sin dag på Norwegian Wood, men jeg tror det forholdt seg slik: Bigbang/Jaga Jazzist og Lynyrd Skynyrd skapte den mest rockete festivalstemninga i Frognerbadet.

---

Jaga Jazzist, Bigbang, Lynyrd Skynyrd / /

Av Arild Rønsen // 13.06.00

---

Bigbang og Jaga Jazzist spilte altså sammen, men muligens er de begge enda bedre - hver for seg? Bra var det, okkesom.

Men noen hadde muligens venta seg at dette samarbeidet ville være mer nyskapende. De ble i så fall skuffa. Bigbang & Jaga Jazzist låt temmelig nøyaktig 30 år gammelt; akkurat slik Chicago låt rundt 1970. Rått tilhugd, i en stil som på den tida ble kalt jazzrock (og som ikke har noen verdens ting med den mer "moderne" jazzrocken, representert f.eks. ved Mahavishnu Orchestra og Weather Report.)

Det handler om et svært så streit rockband med blåsere i ryggen, og Bigbang & Jaga Jazzist hadde trøkk så det holdt. Splitter nye "To The Mountains" inkluderte et hardbarka trompetkor, og en bassklarinett i blåserrekka er ikke hverdagskost.

Det er likevel ingen grunn til å legge skjul på at Bigbang - også i samarbeid med andre - først og fremst dreier seg om gitarist & vokalist Øystein Greni. Han er rockestjerne, kort og godt - temmelig sikkert den neste store i norsk rock.

Han gjør alt riktig, akkurat som frøken Karlsnes i Briskeby gjør det. Noen bare har det, uten at de trenger å øve. Greni er genuint interessert i å få med seg folket, snakker greit med oss - og det behøver faktisk ikke gjøres vanskeligere enn som så:

- Tusen takk for oss! Ha en fin dag!

Før det var klart for en ekstra snutt Girl In Oslo.

Hvorfor får ikke Poor Rich Ones et skikkelig gjennombrudd i Norge? Bergensernes nyeste album "Happy Happy Happy" er virkelig alldeles strålende, og sceneopptredenen er også uten plett og lyte. De er stilige; i helsvart - utseendemessig i klasse med The Stranglers.

POOR RICH ONES: Hvorfor slår de ikke gjennom? Foto: Maiken Andersen ( )

Men viktigst; de spiller fordømt bra. Stor pop/rock i ordest beste betydning, sjangerkolleger med U2 og Simple Minds slik de låt seint på 80-tallet - og det er alt annet enn gammeldags. Koringa er suveren, men kanskje er hovedvokalen noe ensidig lagt opp til falsett-klimaks?

Uansett, jeg liker dem - og det gjør også min nærmeste festivalnabo, for anledninga med millenniets kuleste lue: Slitt gjennom et hundretall vasker, bleika lyseblå med en slags press som går på langs av huet. Godt ned i panna lyser reklamen, i helhvitt: Sjøforsvaret.

Dermed går vi inn for landing med Lynyrd Skynyrd. Jeg får liksom aldri helt foten på dette sørstatsflagget som dekker hele scenen, men la nå det være. 7 mann og 2 kvinner på scenen, og det låter fett.

Noen tror denne typen musikk er enkel, men tar sørgerlig feil. Tre gitarister og et keyboard vil for de fleste bare stå i veien for hverandre. Ikke så i tilfellet Lynyrd Skynyrd. Som Lars-Håvard i Hellbillies så korrekt uttrykker det:

- Disiplin.

Alle på scenen, inkludert koredamene, har rygglangt hår, og i det hele tatt: Om uttrykket stilreint noen gang skal benyttes, må det være i omtalen av Lynyrd Skynyrd. Jeg er relativt sikker på at publikum stemte i på et refreng som står godt både til Lynyrd Skynyrd og til Norwegian Wood 2000:

- You're Goddam Right.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky