Jaga Jazzist: Endelig!
Det har tatt fem lange år, men omsider er Tønsberg-oktetten Jaga Jazzist klar med sitt nye verk, «Pyramid». Albumet er en oppvisning i mastodontisk musisering fra noen av landets fremste instrumentalister.
Jaga Jazzist har vært i de dype svenske skogene for å begå den etterlengtede oppfølgeren til «Starfire» fra 2015. Albumet tar tak i deg fra første strofe der det begynner soft i «Tomita», nesten litt søndag ettermiddag jazzete, for så å bygge seg oppover og oppover. Til å bli mer og mer komplekst og totalt etter hvert som låtene ruller av gårde. Og etter nesten ti minutter tar det helt fyr i teltet. Herfra og inn er den ingen nåde. Nå er det Jaga Jazzist som sitter ved roret, og du må bare henge med.
Det serveres en herlig blanding av jazz, elektronika, spacerock og psykedelia med en liten dash storband, men hele tiden ligger det noe mer der ute i lydbildet. Med heftige vendinger og freshe riff blåser de avgårde og fester seg i sjelen. Musikken bare virker som den skal være der, som en naturlig del av dagen. Lange, flytende låter som funker til det meste, men mest av alt til å nytes enten inne eller i ute i solen.
Fire låter på knappe 40 minutter sier sitt om at det ikke er noe radioflørting å spore her. Når bandet drar på for fullt er det bare å spenne seg fast og la seg bergta. De leverer et helstøpt produkt på øverste hylle. Der blåsere og synther flettes herlig sammen og komplementeres med gitarer og bass, og selvfølgelig kapellmester Martin Horntvedts virtuose trakteringer på trommer.
«Spiral Era» og «The Shrine» flyter som en stille elv og får ned pulsen, før man når klimaks igjen. Et sammensurium av instrumenteringer som kommer inn fra alle kanter og nærmeste bygger en vegg av lyd.
Jaga Jazzist har tidligere flørtet med dansbare toner og med «Apex» får vi servert deilig, dansbar elektronika, ikke ulikt Lindstrøm på sitt ypperste. Looper som går og går mens det fylles på i landskapet rundt, ekstremt fengende og rytmisk.
Det heter vel full pott, da?
Del på Facebook | Del på Bluesky