Lana Del Rey - de luxe-woman

De ligner egentlig ikke hverandre, bortsett fra at de er søstre i samme bransje. Men faktum er at Lana Del Rey og Taylor Swift nærmer seg hverandre – også musikalsk.


Jeg gikk vel nærmest litt i fistel over de foreløpig siste utgivelsene signert Lana Del Rey og Taylor Swift. Du kan gjerne slenge på Cassandra Jenkins. Om jeg får sitere meg sjøl: Verden er full av suverene damer.

Går Lana Del Rey (f. 1985) i retning country/americana med dette albumet? Kanskje, eller kanskje ikke. I uforskamma ung alder har hun på et vis rukket å bli sin egen sjanger. Når det gjelder Lana Del Rey, Billie Eilish og Taylor Swift virker det som om det bare er å sette seg ned med en gitar eller et piano. Like fint blir det, uansett i hvilket musikalsk format de velger å presentere låtene i.

De kunne gjort en fantastisk forestilling sammen med KORK, om du forstår. En god låt, er en god låt.

Jeg liker best «Breaking Up Slowly», en sang Lana Del Rey gjør som duett med «Highway Queen» Nikki Lane. Men alt på dette albumet befinner seg et sted mellom 5 og 7 på terningen.

Her er mye akustisk. Men Eric Clapton ville nok gjerne spilt gitar i «Dance Till We Die».

Hun ble født i Lake Placid, fem år etter at vinter-OL ble arrangert i samme by. Sannelig godt at musikken fikk tak i henne før skiidretten ble fristende.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lana Del Rey er som en musikalsk drøm

(12.04.23) Hun leverer nesten 80 minutter musikk. Og nesten alt er nesten like bra.


Neddempet Lana Del Rey

(08.11.21) Dronningen av melankoli er tilbake. Denne gangen i en litt mindre kommersiell utgave. Lana Del Rey har tatt en pause fra sosiale medier, og konsentrert seg om musikken på sitt nye album.


Lana del Rey: Først og fremst for fans

(11.04.13) Det var først og fremst de som i utgangspunktet ville digge konserten som lot seg rive med av den kontroveriselle 26-åringens opptreden i Oslo Spektrum. Alle vi andre lot oss fascinere, men ikke i samme grad.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.