Cassandra Jenkins hever aldri stemmen
Noen ganger lyder din tale mest inntrengende, om du velger innestemme.
Når hun åpner «Michelangelo», tenker jeg på Katie Melua og hennes sang om ni millioner tråsykler i Beijing. Nå liker jeg Katie Melua, men dette er virkelig noe ganske annet.
Hun solo-debuterte med «Play Till You Win» i 2017, men hadde planlagt å turnere med Purple Mountains i 2019. Den turneen ble aldri noe av, da bandleder David Berman plutselig valgte å forlate oss. Dermed ble det faktisk en svipptur innom Norge, for så å skrive sangene til «An Overwiew Of Phenomenal Nature».
Dette har blitt et eksepsjonelt flott album. Jeg mistenker samarbeidet med produsent Josh Kaufman for å være ekstra tett, og at de ganske sikkert sammen har håndplukka musikere. Sentralt i bandet sitter trommeslageren Eric Biondo. Han følger disiplinert opp parolen om å bruke innestemme; dette trommesettet inkluderer ikke veldig mange enheter.
Sentralt står også tenorsaksofonisten Stuart Bogie. Han er med så godt som hele veien, men holder seg – om ikke i bakgrunnen – så i diskrete former. Han spiller også litt fløyte, ofte når lydbildet krydres med tilbaketrukne synther og vâre fioliner.
Josh Kaufman er også en helt essensiell musiker på albumet. Han spiller fretless bass, men først og fremst er han gitarist. Han hever heller aldri stemmen, og det er tydelig at han elsker the sound of George Harrison.
Cassandra Jenkins har en flott, sensuell stemme som funker like fint når hun mer snakker enn synger. Mange akkorder? Cassandra Jenkins trenger ikke det.
Liker du Tindersticks og The Weather Station?
I to låter toucher hun sitt opphold her oppe mellom knatter og knøs, og om det fins én artist som mer enn gjerne må bli «Norgesvenn» … Vel, dette albumet vil du ikke like å ha gått glipp av.
Del på Facebook | Del på Bluesky