Lana Del Rey er som en musikalsk drøm
Hun leverer nesten 80 minutter musikk. Og nesten alt er nesten like bra.
Hver gang jeg hører på Lana Del Rey (37) kommer jeg på Bob Dylans tekstlinje i «Thunder On The Mountain»: I was thing about Alicia Keys … Hun var nok en slags drøm for gamlingen, fordi hun er så ubeskrivelig flink. Lana Del Rey er så flink at hun lyder som en musikalsk drøm.
Hun går ikke av veien for å bruke et utfordrende språk – som i 2019-albumet «Norman Fucking Rockwell!». Nå synger hun om å være an American whore og leverer tekster som Fuck me to death//Love me until I love myself.
Likevel framstår hun på sett og vis som uskyldigheten sjøl, der hun sitter ved sitt piano. Nesten hele dette albumet er piano-styrt, uten at det på noe vis ligner på Elton John. Ikke noe «Saturday’s Night Alright For Fighting» her!
Her går det stille og rolig for seg. Hør på «Kintsugi». Noen ganger har hun med seg strykere. Gå til «Fingertips».
Men mest av alt skinner dette albumet i form av komponisten Lana Del Rey. Her fins ikke én akkordprogresjon som ligner på den som ligger foran eller den som kommer etter. Hvis du lurer på hvor sjarmerende og teasing denne dama kan være:
«A&W» høres ut som et kutt fra den neste plata til Billie Eilish, som i en alder av 22 for lengst har rukket å bli et bort i mot uunngåelig referansepunkt.
Men Lana Del Rey trenger strengt tatt ingen referanser, ikke utenom seg sjøl. Hun er unik. Og uansett hva hun måtte finne på i framtida, vil dette albumet bli stående igjen som et verk absolutt alle andre pop-artister vil måtte strekke seg etter. Som hun sjøl sier – beautiful, wonderful.
Del på Facebook | Del på Bluesky