Taylor Swift – i egen klasse

Så er vel de fleste Grammyprisene i kategorien pop allerede utdelt?


Taylor Swift trenger neppe noen presentasjon. Siden den selvtitulerte debuten for 14 år siden, har hun vunnet alt som kan vinnes i verdens største pop-marked. For så vidt i hele verden. Hun har tjent mer penger enn hun greier å telle, og har neppe plass på hylla i stua si til alle statuettene som beviser at «Taylor Swift is the best».

Det gjøres ofte et nummer av at hun gått fra country til pop. Det kommer an på hvordan man ser det. Helt fra starten, har hun framholdt Shania Twain som sitt forbilde – og det ekte country-folket mener nok at Miss Twain ikke har mye med country å gjøre.

Da Taylor Swift i 2014 ga ut sitt femte studioalbum, tok hun da også et «offisielt» farvel til country-musikken gjennom å annonsere at hun ikke ville bruke ei annonsekrone i retning country-markedet.

Skandaler rundt henne? Ikke så mange. Den største sto vel presidentkandidat (?) Kanye West for, da han avbrøyt Taylor Swift midt i hennes takketale da hun var tildelt førsteplassen i 2009 MTV Video Music Awards. West mente høyt og tydelig at Beyoncé skulle hatt prisen … Kanskje like greit om han ikke blir president i USA?

«Folklore» kommer overraskende. Materialet var ment for utgivelse høsten 2020, men så kom Covid-19. Dermed satte hun seg like godt ned og komponerte noen nye låter, de fleste sammen med Aaron Dessner fra The National. Så hva kunne Justin Vernon fra Bon Iver si, annet enn ja på spørsmål om å bidra?

«Exile» endte opp som kronjuvelen på et album som nesten er ubegripelig bra. Det er virkelig av typen – er dette mulig? I klasse med Dana Del Ray.

Er det en trend, at de største pop-stjernene fjerner seg fra det reine elektronika-komplet? Taylor Swift har aldri vært der, men flere av hennes kolleger går i «analog» retning – ref. Ellie Goulding.

Det gjør ikke meg noe, om mine observasjoner er korrekte.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Taylor Swift får deg til å tro på kjærligheten

(03.10.25) Hun gir oss et album som danser bort alt mørke. En av årets store utgivelser.


Taylor Swift i rosa bokform

(15.10.24) En lett tilgjengelig inngang til verdens største popstjerne anno 2024.


Er Taylor Swift større enn The Beatles?

(06.05.24) Mange vil nok mene dette er et sinnssykt spørsmål. Men når det stadig vekk stilles i statskanalen – vel, her er svaret.


Taylor Swift – dama som gjør alt riktig, hele tida

(31.10.22) Det spiller ingen rolle hvor hun velger å befinne seg i det musikalske landskapet. Fra å være rein pop-dronning, gikk hun americana for et par år siden – før hun spilte inn et helt album med sine egne sanger en gang til. Poenget er at hun gjør alt riktig. Hele tida.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.


Gorillaz - disiplinert, rikt gjennomarbeidet

(28.02.26) På Gorillaz sitt niende album «The Mountain» åpner de med et storslått, nesten filmatisk anslag som kan minne om tidligere høydepunkter. Dette er imidlertid ikke noe nostalgi, men en plate som konfronterer tap og forgjengelighet, og som desperat leter etter en form for forsoning ... Ja, dette er noe nytt.