Neddempet Lana Del Rey
Dronningen av melankoli er tilbake. Denne gangen i en litt mindre kommersiell utgave. Lana Del Rey har tatt en pause fra sosiale medier, og konsentrert seg om musikken på sitt nye album.
Er du av typen som digger slagverk og bass? Da blir du nok skuffet, for her handler det om vokal støttet av et fattig piano eller en gitar, sjelden et fullt band. Men når Lana Del Rey konsentrerer seg om vokalen blir det som regel bra - også denne gangen. Hun når ikke opp til sitt mest suksessfulle album, «Born To Die», men det er ikke særlig sammenlignbart heller.
«Blue Banisters» virker mer som et kunstuttrykk; en måte å formidle og utrykke fortiden på. Tekstene har for så vidt alltid vært av den sårbare karakteren, men med «Blue Banisters» overgår hun seg selv. Ekser, anstrengt foreldreforhold og rus er tematikken i hele albumet (som ikke er unormalt til henne å være) - og litt karantenetid, så klart. Stemningen matcher imidlertid tekstene som aldri før.
Albumet inneholder 15 sanger, med tre introsanger og en overgang til hoveddelen - «Interlude – The Trio». Overgangen spiller oss forresten et puss. Det virker som vi etter en rolig intro skal bli servert en noe mer rytmisk og instrumentalt fyldig seksjon, men nei. Lana Del Rey fortsetter å synge ballader som en Hollywood-vokalist ved siden av sin trofaste pianist som ikke spiller mer enn én akkord i ny og ne, hele albumet ut.
Tilbake til de tre introsangene; det er ingen tvil om at dette er de sterkeste sporene. «Text Book» er nydelig, og byr på herlige rytmeskifter samt blues elementer. Det er vanskelig å avgjøre om det er «Tekst Book» eller tittellåten «Blue Banisters» som er sterkest, men begge er uansett nydelige ballader.
«Arcadia» er ikke så verst den heller, men den er noe seigere enn de to tidligere nevnte balladene. Men jeg har mer sansen for «Black Bathing Suit» som faktisk byr på trommer og rytmeskifter, og som sånn sett minner om en upbeat versjon av «Text Book» - uten at dét sier så mye, egentlig. Mot slutten av «Black Bathing Suits» dukker det opp en slags desperat jamring som jeg ikke forventet. Men det er gøy!
«Dealer» tar deg med til et mørkt rom, og slipper deg aldri ut igjen. Det er neppe en sunn sang å høre på dersom man har det tungt. «I DON’T WANNA LIVE!» er utropet som starter refrenget, bare for å male bildet ferdig. Verset synges imidlertid ikke av Lana Del Rey, men av Miles Kane, dog ukreditert. Samarbeidet dem imellom fungerer bra, men jeg kjenner jeg gleder meg til at det er Lana Del Reys tur til å synge.
En nokså undervurdert juvel på dette albumet, dersom man leser lyttertall på strømmetjenestene som en popularitetsindikator, er «Nectar Of The Gods». Pianoet er erstattet med en akustisk gitar, og det hele bærer et hint av «Unintended» med Muse. Refrenget er fengende, og Lana Del Rey gjør sine klassiske tonevendinger som vi elsket på albumet «Born To Die». Flerstemt nynning beriker også sangen.
Jeg har nevnt flere ganger at «Blue Banisters» ikke byr på det helt store instrumentalt, derfor ble jeg helt satt ut da jeg hørte en elektrisk gitarsolo i «Living Legend». Nei, vent! Det var ikke en gitarsolo, det var Lana Del Rey som imiterte en gitar med overdreven bruk av fuzz i mikrofonen. Jaja, det var jo egentlig et statement i seg selv: «Blue Banisters» bæres av vokalen.
Del på Facebook | Del på Bluesky