Thåström: Kärlek är för dom
Eksistensiell og søkende viserock fra han som hylte høyest i Ebba Grön. Joakim Thåström imponerer med nok en helstøpt utgivelse.
Det er blitt meg fortalt at musikksmaken gjenspeiler et menneskes hjerteslag. Det kan nok stemme, tatt i betraktning de mange eksemplene på synkende puls ved stigende alder hos både artister og lyttere. Thåström er intet unntak. Den tidligere Ebba Grön-vokalisten har gått fra knallhard svenskpønk via elektronisk, industriell metal til mer dempet viserock. Men til tross for sterk konkurranse fra sine viselandsmenn- og kvinner, er det likevel noe ved Joakim Thåströms ekspressivitet og kraft som gjør ham særegen og interessant å lytte til. Den gamle pønkeren som vokste opp i Skebokvarnsvägen 209 (tittelen på hans forrige utgivelse) overbeviser nemlig til fulle også denne gangen, med oppfølgeren "Kärlek är för dom".
Det hele innledes av den retrospektive Kort biografi med litet testamente, og det er sjelden man opplever at såvidt personlige utleveringer fremstår med tyngde og troverdighet i musikk. Det eksistensielle alvoret som kommer til uttrykk i neste låt, Långtbort, har såpass slagkraft at det kryper under huden på deg og blir der gjennom resten av skiva.
Til tider virker det som om Thåström ønsker å ta et oppgjør med den naive romantikeren som längtar hem og som hyller illusjonen, flukten og det fortidige. Den eksistensielle dimensjonen forsterkes gjennom et brennende fokus på tilstedeværelse i eget liv. Som her, i det nevnte åpningssporet:
Jag har lämnat landet så många gånger
Jag har tappat räkningen för länge sen
Men sanningen är den att jag är typisk svensk
Och jag vet jag är skyldig till att under många herrans år
Försökt slippa va med mig själv
Videre, i Som tåg av längtan:
Vi hade våra egna frekvenser
Jag ville aldrig veta var vi var på väg
Jag satt och såg hur regnet slog mot fönstret
Jag bara älskade att få va med
Det var som långa tåg av längtan...
Men selv om store deler av plata bærer preg av retrospeksjon og småbitter selvkritikk, fremstår Thåström likevel ikke som en forvandlet pønker som i en alder av 52 endelig har funnet sine svar på livsgåten. Han er underveis våken, rastløs og søkende, om mulig med en økende grad av refleksjon rundt de store spørsmål.
Plata er produsert av Ulf Rockis Ivarsson, og mikset av Rockis og Thåström selv. De fleste låtene pulserer i en tung åttefiredelstakt, og de involverer sjelden mer enn tre-fire akkorder. Likevel blir det aldri kjedelig. De suggerende, insisterende gitarene til Conny Nimmersjö og Pelle Ossler er hele tiden med på å skape en nerve og dynamikk som gjør at man ikke mister grepet om låtene. Dessuten innehar Thåström en sjelden lyrisk evne når det gjelder å kombinere tekstens nærhet med det musikalske. Hovedvokalen, som ligger svært langt fremme i lydbildet, er videre så intens og tilstedeværende at den blir umulig å overse. Som helhet er produksjonen befriende upolert, og selv om elementer som klokkespill, toypiano og enkle strykearrangementer kan virke noe utdatert anno 2009, gir det i Thåströms kontekst likevel mening.
Låta Axel Landquists park orkestreres i et mørkt, mollstemt rockeinferno som ikke er ulikt The Bad Seeds på sitt røffeste. Blytung pønkebass med plekter er videre med på å understreke at Thåström ikke helt har kuttet alle bånd til fortiden i Ebba Grön. Denne følges så opp av det fine tittelsporet Kärlek är för dom, hvor Thåström synger duett med det nye svenske stjerneskuddet Anna Ternheim.
I likhet med blant andre Sofia Karlsson og vår egen Åge Aleksandersen, har også Thåström valgt å sette musikk til et dikt av Dan Andersson; Den druckne matrosens sång. Godt assistert av et dystert og dvelende gitararpeggio fra nevnte Nimmersjö, tilfører Thåström teksten en tung og kompromissløs fandenivoldskhet som ellers har vært noe savnet i enkelte av Andersson-tolkningene. Han har også funnet plass til en tolkning av Bob Dylans Tomorrow Is a Long Time, som på svensk har fått tittelen Men bara om min älskade väntar. Det er neppe helt tilfeldig at denne låta glir så umerkelig inn i Thåströms eget univers muligens representerer han i seg selv det nærmeste man noen gang vil komme Dylan på svensk.
Albumets aller beste låt er likevel Över sundet. Her fremviser Thåström sitt kanskje sterkeste kort han evner å formidle en ektefølt sorg og besynge kjærlighetens irrganger med særdeles enkle og effektive grep. Det å behandle hjerte-smerte-tematikk av denne typen, i et såvidt åpent og tilgjengelig landskap som Thåströms, er en øvelse ytterst få er i stand til å mestre uten å hjemsøkes av pinlighet. Men noe av det spesielle og takknemlige ved Thåström er at han lykkes så utrolig godt med nettopp dette. Man fortapes overraskende lett i universet hans, simpelthen fordi det hele er gjort med en slik alvorstung og hudløs oppriktighet at man ikke tviler et sekund.
Del på Facebook | Del på Bluesky